Grip muligheten – fjern statlig støtte til fossil energibruk
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Den lave prisen på fossil energi skaper usikkerhet, pessimisme eller glede avhengig av hvor i verden eller i hvilke situasjoner eller posisjoner en befinner seg. Intuitivt skulle en forvente at når kull, olje og gass blir billigere, blir konkurransesituasjonen for fornybar energi vanskeligere og utslipp av drivhusgasser øker. Vi kan for eksempel lese at "optimismen" er på full fart tilbake i USA – salget av de store, tunge og bensinslukende bilene tar seg opp.
Imidlertid synes det nå å være en åpenbar mulighet å rette på dårlig energi- og klimapolitikk ved å fjerne statlig støtte til produksjon og bruk av kull, olje og gass. Dette kan få stor global betydning fremover, både hva gjelder utslipp av klimagasser samt skape en bedre konkurransesituasjon for fornybar energi.
Enorme fossil-subsidier
Med den lave oljeprisen er det nå lettere for myndigheter å fjerne eller redusere subsidiering av fossil energi. I Indonesia har myndighetene fjernet subsidier på bensin og innført et tak på subsidier for diesel. Med de støttenivåer som har vært knyttet til produksjon og forbruk av olje globalt i de senere år, kan en anslå at hvert tonn CO₂ til atmosfæren har vært "subsidiert" med i størrelsesorden 10 til 20 amerikanske dollar (USD).
I en rapport fra OECD (pdf) er det blitt kartlagt over 550 ulike støttetiltak for produksjon eller forbruk av fossil energi i 34 OECD-land. Støtten er anslått å være mellom 55–90 milliarder USD årlig mellom 2005 og 2011. Av denne samlede støtten gikk om lag to tredjedeler til olje og oljeprodukter.
Støtte til fossil energi også i Norge
Norge er ikke unntatt fra listen over de land som på en eller annen måte støtter produksjon eller anvendelse av fossile energikilder. At det er mange gode politiske grunner for slik støtte, er rimelig å anta, men vi bør nå reise spørsmålet om en skal nytte anledningen til å redusere støtte til produksjon eller forbruk av fossil energi også i vårt land. Det er allerede aktualisert av at kulldriften på Svalbard nå søker om lån fra sin eier staten for å kunne fortsette driften.
I Norge har vi avgifter på energibruk. Fossil energiomsetning ilegges en egen CO₂-avgift. Eksempelvis når vi kjøper en liter bensin, betaler vi 95 øre i CO₂-avgift (pluss en hel del andre avgifter). Dette tilsvarer ca. 330kr/tonn CO₂. CO₂-avgiften på mineralolje til treforedlings-, sildemel- og fiskeindustrien er imidlertid bare en tredjedel per tonn CO₂. For bruk av naturgass er det også CO₂-avgift, men for noen industrielle prosesser og for fiske og landbruk er det avgiftsfritak. En kan selvsagt bestride at disse reduserte avgiftene er subsidier, men de utgjør likevel en indirekte støtte til bruk av fossile energikilder.
En klimagassavgift i størrelsesorden 330kr/tonn CO₂-ekvivalenter ligger nær det nivået som anvendes i USA for verdisetting av sosiale kostnader per tonn CO₂ til atmosfæren (37 USD). I år er det kommet nye studier som antyder at modellene som anvendes, underestimerer flere økonomiske forhold og at tallet kanskje er nærmere 220 USD. Det vil være vanskelig, om ikke umulig, å sette en CO₂-avgift så høyt, men det burde være mulig å bruke 330kr/tonn CO₂ som en referanse inntil global enighet er etablert om hvordan CO₂-utslipp skal prises. Prinsippet bør være at privat og all næringsbruk av fossil energi får samme avgift uten unntak eller avkortning.
CO₂-toll kan beskytte næringslivet
Ingen næring vil applaudere å få høyere energikostnader. Det vil forrykke konkurransen med dem som ikke er pålagt samme avgift, for eksempel utenfor Norge. Vi er ikke tjent med at arbeidsplasser i Norge legges ned og at vi importerer varen fra et land hvor det ikke ilegges CO₂-avgift. Det gjør seg kun bra på Norges klimaregnskap, men det er ingen god klimaløsning å innføre varer med et stort klimaavtrykk. For å unngå å tape markedsposisjoner når alle næringer blir ilagt lik CO₂-avgift, bør vi samtidig kunne vurdere å innføre en CO₂-toll på import av varer basert på deres klimaavtrykk.
Mens vi venter på at FN-forhandlingene i Paris senere i år kanskje fører til enighet om tiltak som skal iverksettes fra 2020, har vi allerede brukt 20–25 prosent av tiden vi har til rådighet før CO₂-nivået har passert grensen for 2oC-målet. Vi kunne umiddelbart gå foran på prising av utslipp av klimagasser gjennom å fjerne statlig støtte samtidig som vi beskytter norsk næringsliv med egnet klimatoll.