I løpet av de nærmeste månedene skal den hydrogendrevne fergen MF Hydra få ny og grensesprengende hydrogenteknologi installert om bord. Fergen skal opereres av Norled på oppdrag av Statens vegvesen, på strekningen Hjelmeland – Skipavik – Nesvik. Hensikten er å pilotere hydrogenteknologi som er skalerbar til større ferger. Statens vegvesen har allerede besluttet at fergene på Vestfjorden mellom Bodø og Lofoten skal benytte hydrogen fra 2025.

Sammen med Equinor og Air Liquide satser BKK tungt på Mongstad, der vi skal etablere en hydrogenfabrikk med mål om å levere grønt hydrogen til ferger og andre kategorier skip fra 2024. Prosjektet skal ta i bruk vannkraft på nye måter, bidra til teknologiutvikling i maritim sektor og skape en rekke nye arbeidsplasser.

Regjeringen har nettopp levert sin Klimaplan som for tiden behandles i Stortinget. Som også statsminister Erna Solberg har påpekt ved flere anledninger, er hydrogen en sentral del av løsningen for Norge.

I den pågående debatten om ny E39 og bro over Bjørnefjorden mellom Bergen og Stord, argumenterer daglig leder i interesseorganisasjonen Hordfast, Øyvind Halleraker for at hydrogenferger vil føre til store CO₂-utslipp og at bruk av grønt hydrogen som er produsert med elektrolyse, er «sløsing med strøm». Han bygger dette på et misvisende faktagrunnlag.

Hallerakers argumentasjon for fastlandsforbindelse mellom Bergen og Stord er helt legitim. Jeg diskuterer ikke om bro er bedre enn ferge. Argumentet blir likevel svekket når Halleraker baserer seg på et misvisende faktagrunnlag når han argumenterer for store CO₂-utslipp som resultat av at ferger benytter hydrogen som drivstoff.

For det første er Hallerakers beregninger basert på at dagens CO₂-utslipp i det nordiske nettet ikke reduseres de neste 40 årene. Men hvor sannsynlig er det, gitt politiske mål og ambisjoner både her hjemme og i resten av Europa? EU har mål om netto null utslipp i 2050, og investerer årlig 300 milliarder euro for å skulle nå dette målet. Som en konsekvens av dette vil CO₂-uslippene i det nordiske nettet gå ned og kraften som brukes i hydrogenproduksjonen være fornybar.

Menon Economics la nylig frem en rapport som viser at Norge kan doble eksporten fra maritime næringer innen 2030. En sentral forutsetning er at vi evner å skape et fungerende hjemmemarked hvor vi kan skalere opp ny, norsk teknologi for internasjonal eksport. Et fungerende hjemmemarked krever visjonært og effektivt samarbeid mellom politikere og næringsliv, mellom det offentlige og det private. Da er det uheldig at et selskap eid av NHO og de store kommunene og næringsforeningene sprer misvisende påstander om «sløsing med strøm» og dermed sår tvil om klimaløsninger det allerede er bred enighet om. 

Grønt hydrogen er en del av løsningen:

• For tungindustri og større skip er hydrogenbaserte energibærere eneste alternativ. Vi må selvsagt bruke våre energiressurser på en ansvarlig måte, men å kalle energibruk i hydrogenproduksjon for sløsing, er som å kalle energibruk i norsk aluminiumsproduksjon for sløsing.
• EU satser massivt for å sikre konkurranseevnen til europeisk industri, og hydrogen løftes frem som en av de viktige satsingene i vekststrategien Green Deal. Norge har forpliktet seg til Det europeiske samarbeidet for hydrogen (IPCEI). Her kjemper en rekke norske prosjekter om EU-støtte. Vårt sterkeste konkurransefortrinn er nettopp knyttet til grønn skipsfart.
• Verdens sjøfartsorganisasjon IMO skal kutte utslippene med 50 prosent fra verdens skipsfart innen 2050. Norges rederiforbund har mål om å halvere utslippene fra norsk skipsfart innen 2030, og skal være karbonnøytral innen 2050. Rederiforbundet konkluderer med at hydrogenbaserte drivstoff er en del av løsningen. 

Vi stå overfor historisk krevende utfordringer. Det er på ingen måte gitt at Norge makter å ta spranget fra ledende teknologi til ny, grønn industri. For å lykkes kreves strategisk samarbeid på tvers av selskap og sektorer. I kampen for å sikre fremtidig verdiskaping har vi ikke råd til spredning av misvisende faktagrunnlag om grønn teknologi.