Energi og Klima omtalte nylig et finsk/tysk scenario for hvordan verden kan nå 1,5-gradersmålet. Terje
Osmundsen utdyper rapporten på en god måte her 30. april. Rapporten mener at vi
kan nå målet kun med fornybare energikilder, uten karbonfangst og
-lagring (CCS) og nesten uten havvind. Nesten samtidig kom
International Renewable Energy Agency, IRENA, også med et scenario,
- The roadmap to 2050. Heldigvis foretar FNs klimapanel,
IPCC, en sammenveiing av de utallige scenarioene og utvikler sine
anbefalinger på denne bakgrunn.

Det
finske LUT-universitetet som står bak rapporten, har brukt flere år
på å utvikle modeller for energibruk i ulike regioner i verden. Jeg
tok en titt på hva de anbefaler for hele Europa. Resultatet for
redusert CO₂-utslipp som følge av deres beregninger for innføring
av fornybar energi i Europa viser de i figur 14 under. Dette er
dramatisk raske resultater.

EU
regnes som kjent for å være ledende på klimatiltak ikke bare i
Europa, men i verden. Deres mål er 40 prosent nedgang fra 1990 innen
2030, men EUs Miljøbyrå (EEA) har beregnet at med EU-landenes
utslippsstatus for 2018, kombinert med de nasjonale klima- og
energiplanene, så vil EU samlet bare nå 32 prosent nedgang i 2030.
Riktignok har bl.a. EU-kommisjonen lansert en forbedring til 45
prosent nedgang i utslippene på FNs klimakonferanse i desember, men
ingen formelle vedtak er gjort ennå.

Uansett
40 eller 45 prosent, – det sier seg selv at hele Europa ikke er i
nærheten av å gjennomføre tiltak som vil gi resultat som i figuren
her på nærmere 90 prosent reduksjoner i CO₂ i kraftproduksjon
allerede i 2030. Hva har finnene og tyskerne her bommet så kraftig
på? De har ni politiske anbefalinger som refereres i Energi og
Klimas artikkel. Disse er så generelle at de ikke kan berettige
nedgangen de forutsier for Europa.

Figuren
er en konsekvens av at rapporten forutsetter at
produksjonskapasiteten for strøm i Europa øker fra 1200 GW i 2015
til 11.400 GW i 2050, der 8.940 GW er sol og 2.260 GW er vindkraft.
Dette betyr 293 GW installert solkraft hvert år i 30 år. Europa
installerte 11 GW vind i fjor. Selv om installasjonene vil øke pr år
fremover så ligger Europa allerede 800 GW på etterskudd, siden
«startskuddet» for modellen er 2015. Rapporten har også en
tilsvarende figur for den globale reduksjonen der 2020 ligger cirka
25 prosent lavere enn 2015. I en presentasjon av rapporten i Nature Communications innrømmer LUT at globale
klimagassutslipp, på grunn av «eksisterende trender» i utvikling
av energisystemet, øker fram til 2020. Dessverre drøfter de ikke
hvorfor disse trendene bryter med modellens resultater.

Havvind
har de liten tro på. Etableringene der vil være på dagens nivå
til 2035. Så vil dette tørke ut for så å blomstre i den siste
femårsperioden til 2050. Dette gjelder globalt. For Europa vil en ha
samme profil fram til 2035 for deretter å gå ned i null nye
investeringer. I begynnelsen av mars kom Storbritannia med sin
offshore vindplan. Der målsetter landet 30 MW installert fram til
2030. Dette er det samme volum som LUT-rapporten beregner installert
av offshore vind for hele Europa fram til samme år.

Dette
viser problemet for slike altomfattende scenarier, – de må basere
mye av sine premisser på delrapporter som lett blir gamle fordi de
skal være fagfellevurdert, noe som tar tid. Vindtallene er basert på
en delrapport fra 2014 som sikkert har tall fra 2012 og tidligere.
Kapitalkostnad for offshore vind har de satt til 2,5x verdien for
onshore vind og prisfall fram til 2050 er likt for de to (28
prosent). Klimastiftelsen stiller spørsmålet på et frokostmøte om
vind i begynnelsen av mai: Vil offshore vind snart bli billigere enn
vindkraft på land?

En
annen pussighet er at LUT-studien av sosiale grunner begrenser seg
til at solpanel «bare» kan bruke opptil 6 prosent av et lands
areal, og 4 prosent til vind. Jeg har ikke funnet noen ytterligere
forklaring på dette i rapporten. For å gi et bilde av hva dette
innebærer, så vil det for Norges del til sammen tilsvare bruk av
alt bebygd areal (inkl. infrastruktur) og 2x landbruksarealene. Andre
land vil nok også oppleve en arealkonflikt, så her burde kanskje
havvind fått en fordel? Her regner de med at havvind produserer 53
TWh i året i 2050. Storbritannias plan vil gi 60 TWh allerede i
2030. Norge produserer 130 TWh fra vannkraft i et såkalt normalår.
OECD ser på havvind som en av de viktigste havbaserte næringene i
2030.

Rapporten
gir også tall for batteribehov i strømsystemet. Det gjør også
Blomberg New Energy Finance i sin Long Term Energy Storage Outlook
der de anslo i november 2018 at batterikapasiteten globalt vil
utgjøre 950 GW i 2040. LUTs tall er 1400 TW for Europa alene –
altså et tall som er svært mye høyere.

Jeg
misunner ikke IPCC arbeidet de får med neste sammenstilling av ulike
scenarier. Hvordan skal de skille klinten fra hveten?