I kronikk i Aftenposten 17. januar og på Energi og Klima 21. januar skriver vi om hvordan motstanden mot bompenger og andre virkemidler i det grønne skiftet har kommet brått på det offentlige ordskiftet. I et tilsvarskriver Anne Therese Gullberg, Marianne Aasen og Tom Erik Julsrud at vi er uinformerte om at det finnes forskning på feltet.

For å kort imøtegå
den direkte kritikken først: vi sier ikke at det ikke er forskning på feltet.
Poenget vårt er at forskere eller beslutningstakere ikke har tatt høyde for
omfanget av smerten og motstanden vi nå ser. Og at hovedfokuset i den
overordnede debatten har vært på «vinn-vinn»-situasjonene i omstillingen,
heller enn smerten.

Vi er selvsagt godt
kjent med at det finnes mye forskning på dette feltet. Vi har selv bidratt til
noe av den. Vi skrev utfyllende om interessemotsetninger og vanskelige valg i
boken «Grønn omstilling: norske veivalg» (Universitetsforlaget) som kom ut i
fjor. Ellers er innsikten om at omstillingen er politisk betinget et
gjennomgangstema i forskningen vår (se for eksempel her,
her,
her eller her).

Som et konkret
eksempel, Haarstad har med tre medforfattere en artikkel til fagfellevurdering
som drøfter casestudier av bompengemotstand ulike steder i verden, og viser hva
vi kan lære av opinionen i Bergen. Mye av den eksisterende forskningen vi peker
på i denne artikkel viser til erfaringer fra andre byer, som Stockholm, og
konkluderer med at motstand mot bompenger avtar over tid etter hvert som folk blir
vant med ordningen (se for eksempel her).
Bergenscaset så ut til å bekrefte dette. Helt til i fjor.

Våre funn i
artikkelen er basert på gjentatte meningsmålinger fra før og etter innføringen
av køprising i Bergen. Ellers samarbeider vi tett med Norsk Medborgerpanel, som
er ledende på ‘public perceptions’.

Men nok om den direkte kritikken. Det som undrer oss med innlegget fra Gullberg et al. er egentlig dette: sier dere at på grunn av tidligere forskningen så er dere ikkeoverrasket over motstanden vi nå ser i Frankrike og på Vestlandet? Mener dere at politiske beslutningstakere ikke har blitt tatt på sengen av de voldsomme reaksjonene på selv små endringer i bompenger eller drivstoffavgifter? Klarer forskningen på feltet virkelig å forutsi omfanget av opprøret vi ser nå? Det har vi vanskelig for å se.

Episoder som dette viser nettopp at forskningen har begrensninger. Og at vi forskere må være mer ydmyke ovenfor virkelighetens uforutsigbarhet. Vi minnes dronning Elizabeth, som i kjølvannet av finanskrisen rettet seg mot ledende økonomimiljøer ved London School of Economics og ba dem forklare hvorfor ingen forutså krisen. Ledende økonomer måtte unnskylde seg (se her). Når det gjelder bompengeopprøret må vi være ærlige nok til å si at dette så vi ikke komme.

Tilbakemeldingene på kronikken vår tyder på at dette treffer en sentral nerve i den offentlige diskusjonen omkring grønn omstilling.

Sannheten er at det ikke holder å si «dette visste vi» om komplekse samfunnsfenomener fordi noen har publisert noen vitenskapelige artikler. Samfunnsforskningens dilemma er at vi baserer oss alltid på utsnitt av en kompleks virkelighet og ser ting gjennom disiplinenes briller. Vi er flinke til å se bakover, men ikke til å se fremover. Altfor sjelden stiller vi spørsmålet «hva vet vi egentlig?»

Løsningen er å utvikle
og kommunisere forskningen i tettere samarbeid med aktører i samfunnet. Dette
gjør oss i stand til å stille mer relevante og konkrete spørsmål, og å bringe
innsiktene våre ut til beslutningstakere på en mye bedre måte. På Senter for
klima og energiomstilling er vi opptatt av å jobbe sånn. Og mange på Cicero og
TØI jobber også sånn.

Dette er ikke bare for
å bli mer «anvendt». Det er for å anerkjenne at kunnskapen vår som
samfunnsforskere er kun «sann» i møte med konkrete virkeligheter.

Høsten 2018 har vist
at kunnskapen vår om omstillingens pris var svakere enn vi trodde. Dette må vi
anerkjenne, ellers har vi samfunnsforskere et alvorlig problem.