Mange har store ambisjoner for norsk laks. De mest ambisiøse – deriblant fiskeriminister Per Sandberg – snakker om en mulig femdobling av verdien fra norsk havbruksnæring innen 2050. Bedre markedsadgang for norsk laks har stått øverst på Norges handelspolitiske agenda siden årtusenskiftet, og drømmen om det kinesiske laksemarkedet var trolig den viktigste enkeltfaktoren bak Børge Brendes arbeid for «normalisering» av forholdet til Kina.

Det eksakte beløpet norske aktører har brukt på markedsføring av fersk norsk laks i asiatiske land er ukjent, men det er all grunn til å tro at det er snakk om store summer.

Det tilsynelatende ingen har tenkt på, er klimakostnadene av en slik kraftig økning i eksporten. Det vil si, ingen har tenkt på det siden 2009. Da tenkte Sintef på det. På oppdrag fra daværende regjerning ble det utarbeidet en rapport som så på det totale klimaregnskapet for norsk laks eksportert til ulike destinasjoner og med ulik fraktemåte. Sintef fant eksempelvis ut at fersk laks sendt med fly til Japan har et over fire ganger så stort klimaavtrykk som frosset laks sendt med båt til Japan. For at laksen skal være fersk i asiatiske fiskedisker, må den fraktes med fly.

Siden Sintef-rapporten i 2009 har eksporten av laks fra Norge til Asia økt med 80 prosent. Så godt som all laks som eksporteres, 97,5 prosent, er fersk. Og siden da har verden omsider signert en forpliktende internasjonal avtale om reduksjoner av klimagassutslipp.

Lav interesse for økte utslipp

Da Framtiden i våre hender ønsket å se på hvordan transportavtrykket til den eksporterte laksen så ut, fant vi ikke nyere tall enn Sintefs tall fra 2009. Vi fant heller ikke noen aktører som så ut til å være opptatt av problemstillingen – verken næringen gjennom sine årsrapporter eller regjeringen i sin stortingsmelding om bærekraftig vekst i oppdrettsnæringen problematiserer det stadig økende behovet for å sende laks med fly. I dag flys hver sjette norskproduserte laks til enten Asia eller USA.

Det vi da gjorde, var å se på tallene selv. Vi brukte en av de mest forsiktige klimakalkulatorene vi fant, SAS sin klimakalkulator, og så gjorde vi følgende tankeeksperiment: Vi tok ambisjonene for vekst på alvor, og så for oss en tredobling fra 2010 til 2030 – altså i rute til femdobling fra 2010 til 2050. Videre gjorde vi anslag for hvordan eksporten til de fire viktigste landene i Asia (Kina, Japan, Sør-Korea og Vietnam) ville utvikle seg, basert på eksporten til disse landene de siste ti årene. For Kina brukte vi Sjømatrådets egne ambisjoner – 150.000 tonn.

Vårt tankeeksperiment viste en antatt eksport til disse fire landene på rundt 340.000 tonn laks totalt i 2030. Til sammenligning eksporterte Norge drøyt 150.000 tonn til Asia samlet i 2016. Ifølge klimakalkulatoren til SAS vil dette medføre årlige klimagassutslipp på nesten to millioner tonn CO₂. Det er like mye som rundt 1 million bensinbiler på norske veier, eller 50 prosent mer enn samlet norsk lufttrafikk. Og, som sagt, dette er svært forsiktige anslag.

Med så store utslipp er det merkelig at det har vært så lite oppmerksomhet rundt klimautslippene som kommer fra eksporten av norsk laks. Utslippene er av en størrelsesorden som ikke kan ignoreres dersom vi skal ta klimaproblemene på alvor. Det er rett og slett ikke mulig å se for seg eksport av så store mengder fersk fisk over så store distanser i en verden på vei mot nullutslippssamfunnet.

Lakseeksport og norske klimaforpliktelser

En mulig tilnærming kan selvsagt være å si at siden disse utslippene kommer fra internasjonal flytrafikk og dermed ikke er en del av Norges forpliktelser gjennom Paris-avtalen, så trenger vi ikke forholde oss til dem. I alle fall ikke før vi får klimaavtaler som også omfatter internasjonal flytrafikk. Det vil i så fall innebære at man har større omsorg for å oppfylle klimaavtalen i seg selv enn for å faktisk gjøre noe for å unngå farlige klimaendringer. Og selv om dette for så vidt passer godt inn i handlingsmønstrene til skiftende regjeringer, kan det neppe kalles ansvarlig. Framtiden i våre hender mener Norge uansett må ta ansvar for disse utslippene, ikke minst fordi norske aktører med myndighetene i spissen har vært de fremste pådriverne for den kraftige veksten av lakseeksport til fjerne land. Da må vi også ta ansvar for utslippene som følger med.

En annen tilnærming kan være at regjeringen mener det skal være plass til en kraftig vekst av lakseeksporten innenfor Norges klimaforpliktelser. Dette reiser i så fall minst to nye problemstillinger. For det første må det beregnes hvor store utslippene fra transporten faktisk er. Og for det andre må det legges fram en plan som viser hvilke øvrige sektorer som må kutte sine utslipp ekstra for at det skal være plass til lakseeksporten.

Norsk eksport av fersk laks bør dermed være på dagsordenen til minst like mange som har laks på middagstallerkenen. Og i alle fall hos flere enn næringen selv.