Energilandskapet er i endring når et cleantech-arrangement har egen sesjon for olje og gass. Det var nemlig tilfellet da Cleantech Group avholdt sitt European Cleantech Forum i Stockholm i mai. Det som slo meg var at en rekke olje- og gass-selskaper deltok på dette arrangementet. Jeg kunne ikke unngå å reflektere over at ingen fra norsk side var til stede. BP, Repsol, Shell deltok med team på 4-5 personer, og fra Baker & Hughes hadde de reist helt fra Houston for anledningen.

Og hvorfor? Selvfølgelig var de ute etter ny teknologi som kan brukes for å få opp den siste oljen. Men samtidig sa flere av representantene, mens investorer nikket samtykkende, at olje- og gass-sektoren må se seg selv som en del av et energilandskap i endring. Energiewende omhandler også dem. Flere av olje- og gass-selskapene investerer en stor del av sine midler i teknologier innenfor sol, vind og andre teknologier innen cleantech.

Men hvor er den norske delegasjonen? Hvor er mannskapet til Helge Lund? Hvor er Statoil, FMC og Aker Solutions? Angår ikke energiskiftet i verden også Norge? Når flere land blir uavhengig av olje og selvforsynt med egen fornybar energiproduksjon, og flere går i retning av å skifte ut bilparken med Tesla, hva da? Kan det tenkes av man er litt naiv på norsk side, og ikke er med på dette energiskiftet? Holder det fortsatt å si at vi er jo ikke avhengig av å satse på sol og vind fordi vi har vannkraft og oljen vil vare noen tiår til?

Stiavhengighet og barrierer

Kunne det være fornuftig å ta et skritt utenfor annerledeslandet Norge og satse på nye teknologier innen fornybar energi? Svært kompetente ingeniører er vant med å løse vanskelige problemstillinger i Nordsjøen, og de kunne med fordel tatt fatt på den teknologirevolusjonen som foregår i resten av Europa og sørge for norsk verdiskaping på dette området. Det norske oljefondet kunne bidratt med kapital inn i dette arbeidet.

Nyutdannede ingeniører kunne satset på å bygge den neste bærekraftige teknologien som muliggjør lagring når solen ikke skinner eller vinden ikke blåser, i stedet for å bli petroleumsingeniører. For kunnskap har vi, og penger har vi.

Potensialet for markedsutvikling innen sol er stort, også i Norge. Grunnen til dette er at det blåser en solvarm vind om dagen. Selv Det internasjonale energibyrået IEA spår omsider at solenergi blir en viktig energikilde i fremtiden. Fortum markedsfører solenergi som en del av sitt fokus på det svenske markedet – et energiselskap som skjønner at man må være med på skiftet. Våre naboland hadde solid økning i 2013 i installert solenergi, i motsetning til Norge. Det er altså ingen grunn til at dette ikke også skal «ramme» Norge. Dessuten har nedgang i prisene gjort sitt til at solenergi på noen områder i dag er konkurransedyktig som alternativ.

Det er mange barrierer mot solenergisatsing i Norge. Lav el-pris og mangel på kunnskap og kvalitetssikrede data for hvor mye solinnstråling og produksjon man faktisk har i Norge, er noen. I dag baserer man seg på simuleringer når solproduksjon skal beregnes, ikke faktiske data for solinnstråling.

Trolig er den største barrieren av dem alle det man på innovasjonsspråket kaller stiavhengighet; at man har valgt ett spor i teknologisk utvikling, som hindrer en i å tenke nytt. Mye av det vi har i Norge er bygd opp rundt oljesatsing. Bare det at det heter «Olje- og energidepartementet» er et eksempel på dette. Vi har valgt det fossile sporet, og det gjør at det er stor motstand i Norge mot solenergisatsing. Lave el-priser er selvsagt også en del av årsaken.

Dermed er man kun i startgropen på solenergi i Norge, og potensialet er stort – for vi har ikke engang begynt.

Noen av barrierene avdekket vi i prosjektet Solenergiklyngen ved OREEC i fjor. Barrierestudier av kompetansemangel og ressurskartlegging ga oss viktig kunnskap. Ressurskartlegging har nå fått innvilget 200.000 kroner fra Olje- og energidepartementet for å ta steg to for å gjøre data for faktisk solinnstråling kvalitetssikret og tilgjengelig.

I tillegg er det barrierer som for eksempel av man ikke kan installere en felles måler for borettslag, så de kan produsere solenergi på taket, for så å fordele strømmen de trenger innad i borettslaget og mate inn eventuell overskuddsenergi på nettet i en felles måler. I stedet er det slik at hver og en leilighet må ha sin egen måler, og dette er upraktisk og dyrere for beboerne. Et eksempel jeg hørte om fra et borettslag: Før denne regelendringen trådte i kraft, sparte et borettslag med 200 leiligheter 2 millioner kroner per år i nettleie. Dette er jo en trussel for nettselskapene, og de ønsker å opprettholde tingenes tilstand – naturlig nok. Dette må NVE gjøre noe med slik at man kan satse på solenergi i borettslag.

Engasjement og etterspørsel

Det har begynt å røre på seg når det gjelder økt etterspørsel etter solenergi i Norge. Eksempelvis er OBOS, Entra, Boligbyggelaget Romerike (BORI), Undervisningsbygg og Omsorgsbygg sammen med store Statsbygg aktører som har frontet at sol er en bærekraftig og langsiktig investering fremover i sine bygg. En studietur om bygningsintegrert solenergi til Tyskland nylig (pdf) ble raskt fulltegnet.

Det som er den største trusselen, er at man i dag kun har et fåtall av solenergivirksomheter som kan ta på seg en slik jobb som disse aktørene i fremtiden vil etterspørre. Det er stort sett enkeltpersonforetak som må lære opp takinstallatører og elektroinstallatører i jobben. Det ligger et stort potensial i at disse samarbeider i klynger, i bedriftsnettverk eller lignende ordninger.

Den største trusselen mot norsk verdiskaping er hvis man ikke klarer å støtte de små selskapene så de kan vokse, og at det som installeres av solenergi på det norske markedet blir utført av utenlandske selskaper.

Det som er den største driveren for solenergi i Norge, er at det er så engasjerte folk som ønsker å drive med dette. «Eks-REC’ere» og andre engasjerte folk er bitt av «solviruset» som det ikke finnes en kur mot. De er dyktige teknisk og mange av dem er også dyktige på markedsfokus. De ønsker å være med på den norske grønne revolusjonen fremover. Vi får håpe de får drahjelp av myndighetene som kommer seg ut av sitt fossile spor og stiavhengigheten, og bidrar med støtte og subsidier disse nye teknologier har behov for.

Håpet er at støtten også kommer fra det norske folk som ønsker å være med på dette paradigmeskiftet som vi har sett i energilandskapet i andre land. Og ikke bare fordi det er lønnsomt på kort sikt, men på lang sikt.