Hva betyr krisen i Ukraina for Norge som gasseksportør?

På kort sikt har Norge har fått mer oppmerksomhet som alternativ, sikker gassleverandør og Norge har en viss fleksibilitet til å utnytte dette.

På lengre sikt er mulighetene for Norge knyttet til gassens stilling i et transformert europeisk energimarked. Norge deler her langt på vei skjebne med Russland. At Børge Brende ikke nevner gassmarkedet i sin nylige utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget, i kontrast til hva som observeres på kontinentet, kan fortolkes på bakgrunn av det langsiktige skjebnefellesskapet. Å snakke ned russisk gass kan bety å snakke ned gass mer generelt.

Russland har tidligere stoppet gassforsyninger til Ukraina. Vil dette kunne skje igjen, og vil Russland kunne stoppe forsyningen til EU-landene?
I 2006 og 2009 stoppet Russland gassforsyningen til Ukraina. Ukraina ignorerte dette langt på vei og tok i stedet ut gass fra transitt-rørledningene, med det resultat at forsyningen til flere europeiske land ble kuttet i en kort periode. Vi tror ikke det er sannsynlig at Russland vil bruke avhengighetsvåpenet overfor EU som motsanksjon fordi det ville ramme Russland selv i meget stor grad. Men man kan ikke se bort fra at forstyrrelser kan inntreffe etter at Russland satte prisen til Ukraina kraftig opp fra 1. april. Faktisk er det blitt antydet fra ukrainsk hold at transitten kan bli berørt.

Hva vil Ukraina-konflikten ha å si for de langsiktige energirelasjonene mellom Norge og EU?

Konflikten vil ytterligere gi impuls til en politikk for å redusere avhengigheten av russisk gass – altså en videreføring eller akselerering av den transformasjonspolitikken vi allerede observerer.

Hva vil dette innebære mer konkret?

Dette betyr en forsterkning av utbyggingen av alternative energikilder og energisparing. Det betyr også søk etter andre gassleverandører, med leveranser gjennom rør og som LNG. Det som er usikkert er hvordan denne transformasjonen totalt slår ut for størrelsen på gassforbruket og for volumet på norsk gasseksport på sikt. EU vil neppe ønske at norsk gass får en altfor dominerende stilling.

Usikkerhet i klimapolitikken skaper videre usikkerhet for utviklingen i gassforbruket i Europa. En kraftfull klimapolitikk med høye klimakvotepriser kan vri etterspørselen bort fra kullkraft til økt bruk av gasskraft. I dag er kvoteprisen for lav til å gi gasskraft dette fortrinnet. Fornybar kraft utkonkurrerer gasskraft i perioder med god vind og høy solinnstråling på grunn av politisk støtte og langt lavere driftskostnader. Prisene i kraftmarkedet presses dermed ned. Lav kraftpris, lav klimakvotepris, lave priser på kull og relativt høye gasspriser i kombinasjon gjør at gasskraft i dag i mindre grad enn kullkraft velges som balanseløsning av markedet.

Hvorvidt EU klarer å enes om en mer ambisiøs klima- og fornybar energipolitikk fram mot 2030, og hvordan denne blir utformet, vil ha stor betydning for gassens videre rolle i Europa og dermed for Norge som gassnasjon. En kraftløs klimakvotepolitikk i kombinasjon med ambisiøs fornybar energipolitikk i EUs medlemsstater kan svekke gassens rolle ytterligere hvis ikke andre virkemidler innføres for å begrense bruken av kull.

Hvilke andre alternativer enn Russland har EU når det gjelder gassforsyningen?

På kort sikt er ikke fleksibiliteten så stor. Men på lengre sikt kan det bygges ut alternative forsyningslinjer fra Kaukasus, som Nabucco-ledningen, som var blitt nesten gravlagt. Men slike prosjekter har vært politisk og kommersielt omstridt... Obama snakker opp leveranser fra USA via LNG, men store leveranser synes ikke å forventes siden de kommersielle betingelsene er bedre for leveranser til Asia, hvis USA først tillater eksport, noe de ikke gjør i dag.

Sannsynligheten for bygging av SouthStream, som ville føre russisk gass inn i sydlige deler av Europa og omgå Ukraina, virker nå mindre, mens det for få måneder siden lot til at byggestart var nær. I det hele tatt er nok stemningen for etablering av nye gassforsyningskanaler fra Russland nå laber, og inntrykket er at Gazprom også må gi ytterligere konsesjoner i spotmarkedet. I det hele tatt må Ukraina-krisen med dens langsiktige virkninger være et mareritt for den russiske gassindustrien.

Hva med skifergass?

Skifergasspotensialet i Europa er fortsatt usikkert, og det later til at optimistiske spådommer om forekomster i Polen f.eks. ikke blir innfridd. Et av landene hvor det fortsatt er forventninger er faktisk Ukraina, hvor man må regne med at det er sterkt ønske om å utnytte potensialet, når forholdene tillater det. Andre steder kan nok miljøargumenter mot skifergass ha blitt svekket i den aktuelle situasjon.

Er det tenkelig at gassprisene i Europa faller ned mot nivået man ser i USA?

Gassens fremtid i Europa er i stor grad et prisspørsmål. Det henger blant annet sammen med muligheten for å skape et velfungerende gassmarked som øker konkurransen og presser prisene ned, slik man har sett i USA. Dette er delvis et "innenrikspolitisk" spørsmål i EU – hvorvidt medlemslandene kan enes om videre utbygging av infrastruktur som er nødvendig for å få et større marked til å fungere. Men her spiller også leverandørene en viktig rolle gjennom vilje til å reforhandle priser på langsiktige kontrakter og inngå nye mer kortsiktige og prisfleksible kontrakter. I lys av dette er voldgiftssaken mellom Statoil og ENI interessant. Den dreier seg om reforhandling av prisene på en kontrakt fra 1997 der gassprisen er lenket til utviklingen i oljeprisen. ENI har reforhandlet sine kontrakter med Gazprom og Sonatrach (Algerie), men har betraktet Statoil som den vanskeligste motparten.

Hva er Norges – og Statoils – holdning til endringene?

For Statoil – og Norge som gassnasjon – er lavere gasspriser problematisk på grunn av høye kostnader for videre utvinning i vanskelige farvann. Kjernespørsmålet er hvor lave gasspriser kan Norge tåle for å få lønnsomhet i utvikling av nye gassfelt.

Norge kan i lys av Ukraina-konflikten bli betraktet som en sikker leverandør og få en mer dominerende stilling i gassmarkedet. Men det betinger at Statoil ikke utnytter sin økte stilling til å fastholde priser som ødelegger markedet. Nye kontrakter mellom Statoil og mottakere i EU tyder på at selskapet har tatt inn over seg det norske gassdilemmaet. En kontrakt med tyske Wintershall fra 2012 er basert på spotpris og er kortsiktig. I slutten av februar ble det opplyst at Statoil og ENI hadde kommet til en avtale i voldgiftssaken, noe som ytterligere tyder på at selskapet erkjenner dilemmaet.