På kort sikt, de neste 10-15 årene, vil CO₂-prisen ha svært stor betydning for gassens rolle. Mer fornybar energi -- vind og sol -- fortrenger den fossile kraftproduksjonen. Derfor svekkes økonomien i gasskraft ganske dramatisk. Lave CO₂-priser og dyr gass gjør at kullet vinner. En skjerping av EUs utslippsmål vil derfor fremme gass mot kull fordi CO₂-prisen vil øke, men sterk utbygging av vindkraft og solenergi vil uansett svekke inntektene i fossil kraftproduksjon fordi gass- og kullkraftverkene vil kjøre færre timer i året.

Alternativet er bredere energipartnerskap

Alternativet er bredere energipartnerskap

På lengre sikt -- mot 2050 -- er det EU-landenes evne til å gjennomføre sine langsiktige klimapolitiske mål som avgjør hvilken rolle gassen vil spille. Forholdet mellom gassmarkeder og energiomstilling er et felt som bør studeres nøye av norske beslutningstakere.

En studie fra den nederlandske tenketanken ECN viser dramatikken (se presentasjon, pdf). Et EU som klarer klimamålsetningene og bygger ut fornybar energi i stor skala, vil forbruke marginale mengder gass i 2050 i forhold til en situasjon der klimatrusselen ikke blir håndtert. Gapet mellom ytterpunktene i den nederlandske studien tilsvarer et gassvolum på fem ganger Norges gasseksport i 2011. Jo bedre EU-landene lykkes med klimapolitikken, jo mer krymper markedet for gass.

Budskapet er altså enkelt. Å satse ensidig på gass er ensbetydende med å ta svært stor risiko -- et veddemål mot klimapolitikken.

Alternativet er bredere energipartnerskap. Men realisering av slike partnerskap forutsetter at det politiske lederskapet på norsk side forstår endringsprosessene som har startet og er i stand til å handle slik at Norge og norske virksomheter kan ta tidlige strategiske posisjoner i omstillingen som er underveis.

Hva betyr dette?

• Nordsjø-nett: Norge bør ta en ledende rolle i å utvikle et kraftnett som binder kraftsystemene i Nordsjø-landene sammen. Slik kan vannkraften bli en del av den europeiske klimaløsningen – og verdiskapingen i denne viktige næringen økes.
• Statwind: Norske statskontrollerte selskaper bør settes i stand til å ta en sterk posisjon i offshore vind. Kanskje bør Statkraft og Statoils vindsatsinger fusjoneres og børsnoteres i Statwind ASA – et industrilokomotiv for den fornybare tidsalder.
• Investere i Europa: Oljefondet bør bli en stor investor i europeisk infrastruktur og kraftforsyning. Institusjonelle investorer må på banen, og det foregår et betydelig arbeid, særlig i Storbritannia, for å legge til rette løsninger som gjør at institusjonell kapital kan investere langsiktig og trygt i tiltak verden og Europa trenger.
• Britisk fangst: Den norske satsingen på karbonfangst og -lagring står i fare for å ende som verdens dyreste blindvei hvis man ikke får til en kursjustering. Kanskje kan det være en ide å hjelpe britene å bygge gasskraftverk med karbonfangst ved hjelp av norske penger og en langsiktig gasskontrakt til overkommelig pris. Britene trenger karbonfangst for å klare overgangen til et lavkarbon-samfunn.
• Selge gass: Og så skal Norge selvsagt fortsette å selge gass, så lenge det går. Akkurat som VG fortsatt selger papiraviser og Telenor i mange år har tjent store penger på fasttelefoni, vil markedet fortsatt etterspørre gass fra en sikker leverandør som Norge - selv om det skjer strukturelle endringer som betyr at markedet reduseres over tid.

Det er all grunn til å tro at både Tyskland og Storbritannia ønsker å utvide energisamarbeidet med Norge til å omfatte andre sektorer enn bare gass. Det har vært snakket om kabler og vannkraft i mange år, men det politiske trykket har manglet. Det er på tide at Jens Stoltenberg setter seg i førersetet og viser lederskap på energifeltet. Det handler om å sikre langsiktige nasjonale interesser og norsk verdiskaping -- både på kort og lang sikt.