«The supply of effective leaders rarely comes close to meeting demand», Bateman & Mann, 2016.

Mange av våre amerikanske kollegaer er nå alvorlig bekymret, og det er lett å forstå hvorfor. Trump har på ulikt vis spredd frykt om at all miljø- og klimaforskning i USA står overfor store potensielle nedskjæringer, nedbemanninger og sensur.

Det gjenstår å se hvor begrunnet denne frykten er, men det kan allerede nå se ut til at mye av den progressive amerikanske politikken ledet fra Det hvite hus er satt i revers.

USA har en spesiell posisjon i forskningsverden. Ingen annen nasjon kan skilte med tilsvarende antall nobelprisvinnere, vitenskapelige gjennombrudd eller antall ledende universitet. Klimaforskning er intet unntak, snarere tvert om.

Miljøene på de viktigste universitetene, som Harvard, MIT, Stanford, Berkeley og Princeton, og på statlige institusjoner som NASA, NOAA og NCAR, for å nevne noen, er internasjonale fyrtårn. Disse miljøene fungerer som ynglegrunn for nye talenter, også fra Norge, som siden tar med seg erfaringer og kunnskap, som de deler med andre, verden over.

Dersom Trump fortsetter sitt korstog mot miljø og klima, vil den amerikanske kunnskapsproduksjonen bli satt kraftig tilbake og det er ikke et lokalt, men et globalt tap.

Om ikke annet, så sikrer Trump gode vekstvilkår for grasrotbevegelser. For litt over en uke siden marsjerte over 1 million kvinner og menn gjennom gatene i protest mot Trumps forvrengte og utdaterte kvinnesyn. Demonstrasjonen trakk langt flere mennesker til Washington enn presidentinnsettelsen dagen før.

Dette har amerikanske forskere latt seg inspirere av. Nå mobiliseres det til tidenes samling av vitenskapsfolk og deres venner i DC. Så snart man enes om dato vil de som verdsetter forskning samles til Scientist’ March on Washington.

I dag (31.01 2017) offentliggjøres et åpent brev til Donald Trump og hans administrasjon. Brevet er hittil signert av 2135 ansatte fordelt på 14 utdanningsinstitusjoner i California om at USA holder det de lover for Paris-avtalen.

De skriver blant annet at «Forskere har i flere tiår advart om farene ved å være så avhengige av fossilt brensel. Verden har vært sein om å respondere, og som et resultat løper vi nå en stadig større risiko for omfattende skade på Amerikas økonomi og sikkerhet.»

Hva kan vi gjøre?

Norge tar klima på alvor. Vi er, sammen med resten av Europa, opptatt av å forstå hvordan og hvorfor klimaet endrer seg, hvordan vi kan redusere utslippene av drivhusgasser, og ikke minst hvordan klimaendringene er med på å påvirker de samfunnene vi lever i og det miljøet vi lever av.

Gitt den nye verdenssituasjonen må vi være forberedt på å gire opp vårt engasjement og ta et enda større ansvar for forskningen enn det vi allerede gjør.

At ikke europeiske forskningsprogram kan lønne forskere ansatt i USA har lenge vært en svakhet. Å vise lederskap og vilje til en hurtig løsning på dette feltet, ville kunne vært en håndsrekning til amerikansk klimaforskning. Vi kan også bidra på andre nivå.

Ansatte ved Bjerknessenteret for klimaforskning har på kort tid utformet et åpent brev, tilsvarende det fra California, som vi nå åpner for at kollegaer ved nordiske universitet å signere. Målet er at det kan sendes til den planlagte forskermarsjen i Washington.

Et 10-års perspektiv. I 2017 er det nøyaktig 10 år siden FNs klimapanel og Al Gore fikk Nobels fredspris for sitt arbeid med å beskrive og formidle klimaproblematikken. I ettertid er det lett å se at det var en pris som klarte å løfte klima høyere opp på den politiske agendaen. I desember 2015 klarte verden endelig å enes om en bindende avtale om å få ned utslippene av drivhusgasser, og noen måneder senere var USA et av de første landene til å ratifisere denne.

Nå kan det være at Trump trekker USA fra Parisavtalen, et skremmebilde som han har flørtet offentlig med. Selv om dette vil kunne skade det internasjonale klimasamarbeidet, vil det gjøre aller mest skade i USA som vil henge etter med skitten energiproduksjon mens resten av verden fosser videre mot det fornybare og bærekraftige samfunnet.