I Dagens Næringsliv 4. februar skriver Sintefs konsernsjef, NTNUs rektor, Forskningsrådets administrerende direktør og presidenten i Tekna at et anlegg for karbonrensing i full skala bør etableres i Norge. Når lederne for disse institusjonene uttaler seg, bør vi lytte. Imidlertid kan jeg denne gangen ikke fri meg fra å tenke at deres ytringer er mer fokusert på egne virksomhetsinteresser enn på å bekjempe klimaproblemet.

Det er ikke tvil om at klimaproblemet er den største tekniske, økonomiske og moralske utfordring i vår tid. Vi er på ingen måte på vei til å møte de utslippsmål som myndigheter fra ulike nasjoner er blitt enige om i den hensikt å begrense den globale gjennomsnittlige temperaturøkningen til 2 grader. År for år stiger utslippene til nye høyder og det er ikke bare de årlige utslippene som er bekymringsfulle, men det faktum at det er de akkumulerte mengder av drivhusgasser som har betydning på grunn av sine lange levetider i atmosfæren.

En nylig publisert studie viser at halvdelen av all karbondioksid og metan akkumulert i atmosfæren siden 1751 ble sluppet ut i løpet av de siste 30 årene. Vi klamrer oss til håpet om at det skal være mulig å nå togradersmålet, men den sørgelige realitet at dette i praksis er i ferd med å måtte oppgis. Det internasjonale energibyrået (IEA) har beregnet at selv om alle politisk vedtatte utslippsbegrensninger blir gjennomført frem til 2020, mangler det fremdeles 4 gigatonn (Gt) i årlig reduksjon for å ikke overskride grensen for togradersmålets årlige utslipp. Sett i perspektiv var de totale energirelaterte klimagassutslippene fra EU i 2012 3,2 Gt. Vi kunne stenge for all energikrevende virksomhet i EU uten at vi når målet.

Ville det da i en slik sammenheng ikke være ekstra nødvendig å satse på å fange CO₂ fra gasskraftverk i Norge, slik forfatterne av "Gjør karbonjobben i Norge" mener? Dersom hensikten er å bidra til karbonreduksjon i atmosfæren, er det etter min mening verken en god investering eller moralsk riktig.

Mekanismene for å kombinere tekniske løsninger med globalt effektive klimatiltak utprøves allerede mellom enkelte land. Japan - vertskapet for Kyoto-avtalen - satser nå på bilaterale avtaler hvor japansk teknologi blir eksportert i bytte mot reduserte utslipp i mottakerlandet.

Tidsvinduet tilgjengelig for å kunne hindre de mer alvorlige konsekvensene av verdens avhengighet av fossile energikilder er i ferd med å lukkes. Det er forstemmende å se at vi globalt synes å ha tatt en pause i klimakampen i påvente av mulige globale løsninger som tidligst vil bli iverksatt etter 2020. Vi bør ikke bevilge oss en slik pause, men gjøre som regjeringen antyder: Finne et egnet anlegg i et utviklingsland hvor CO₂-fangstteknologien omgjøres til en praktisk straksløsning. Så kan avtalen inneholde "gjenkjøpsytelser" hvor norsk leverandørindustri, forskning og tjenesteytere deltar.