Industrivind gir debatten om vindkraft en ny dimensjon

Industrivind gir debatten om vindkraft en ny dimensjon

Vi kan bygge prosjekter som har akseptabel lønnsomhet, også i områder som allerede er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet.

Valsneset vindpark, med MOWI (tidligere Marine Harvest) i forgrunnen, er et eksempel på industrivind, skriver innsenderne.

Kommentar

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.

Diskusjonen rundt vindkraft har hatt kuling i kastene det siste året. Er det mulig å nyansere og «snu vinden» i norsk vindkraftdebatt? Hvor man diskuterer i hvilke områder man kan lokalisere vindkraftanlegg, uten at det går på bekostning av viktige natur- og miljøverdier? Og hvor det også legges opp til større lokalt eierskap og medvirkning?

Dette er et innspill fra Greenstat og en beskrivelse av vår satsing innen vindkraft. Innlegget er også en oppfølger til den interessante artikkelen i Energi og Klima tidligere i september; «Hvordan snu vinden i vindkraftdebatten», hvor tankesmien Agora Energiewende forklarer og vektlegger begrepet Akzeptanzpolitik som en viktig ledesnor for videre utbygging av vindkraft i Norge, og ellers i verden.

Torstein Thorsen Ekern (fra v.), manager i Greenstat Energy og Gudmund Synnevåg Sydness, project manager wind i Greenstat Energy

Først et lite bakteppe: Det må bygges mer ny fornybar kraftproduksjon i Norge om vi skal levere på våre forpliktelser i Paris-avtalen og redusere andelen fossilt energibruk. For å halvere våre klimautslipp har Statnett regnet ut at vi trenger 30-50 TWh ny fornybar energiproduksjon, slik at vi kan erstatte våre utslipp innen transport, industri, landbruk mm.

Dette betyr at vi må utnytte våre fornybarressurser på en enda bedre måte. Vi må oppgradere gamle vannkraftverk slik at vannet utnyttes mer effektivt, og vi må legge flere solceller på takene våre – særlig på de store nærings- og industribyggene.

Vi må også bruke strømmen på en mer effektiv måte. I tillegg må vi legge til rette for etablering av mer vindkraft til havs, og i områder på land hvor konflikten er lav. Summen av dette vil kunne gi oss minst 50 TWh med ny fornybar energi i Norge.

I Greenstat mener vi at deler av den nye vindkraften kan bygges i områder som allerede er sterkt preget av menneskelig aktivitet. Det siste året har vi derfor utviklet vindkraftprosjekter langs motorveier, i industri- og næringsarealer, rundt motorsportsentre og i havneområder.

Vi i Greenstat ønsker å komme i dialog med berørte kommuner på et tidlig stadium. For det første ønsker vi en så god lokal forankring som mulig – og vi tilrettelegger derfor for at det skal kjøres full behandling etter plan- og bygningslov – i tillegg til behandling etter energiloven. Ved å gjøre dette, oppnår vi en inkluderende prosess med full involvering av kommune og lokalsamfunn.

Videre ser vi at det er en stor fordel med tidlig involvering av kommuner, da industri- og næringsområdene kan utformes slik at fornybar kraftproduksjon kan bygges uten at ny infrastruktur er nødvendig. For en vindturbin av moderat størrelse vil det for eksempel kun være nødvendig med en oppstillingsplass på 20x30 meter – og etter bygging kan mye av dette arealet brukes til parkering/lading/lagring etc.

Om lokal forvaltningsmyndighet har ny fornybar energi i tankene under utforming- og regulering av nye nærings- og industriområder, kan disse områdene brukes mye mer effektivt – uten at totalarealet som beslaglegges blir større.

Kraften fra våre vindkraftprosjekter tilbys til de lokale og regionale nærings- og industriaktørene, eller kan inngå i lokale energisystemer, hydrogenproduksjon, eller en miks av disse. Flere steder i Norge – særlig på Vestlandet – ser vi at etablering av ny grønn industri er avhengig av større utbygging av sentralnettet, eller økt lokal/regional kraftproduksjon. Her kan desentralisert lokal kraftproduksjon være en del av løsningen, og redusere behovet for utbygging av nett.

Selvsagt vil det også kunne være utfordringer med industrivind. Turbinene vil være synlige, og de vil kunne høres dersom en kommer nærme nok. Vi prosjekterer derfor vår industrivind kun der vi kan oppnå en avstand på mer enn fem ganger totalhøyden på turbinen til nærmeste støyfølsomme bygg.

På denne avstanden vil våre prosjekter overholde krav til støy og skyggekast. Samtidig gjennomføres det full konsekvensutredning etter energiloven og plan- og bygningsloven for å ivareta akseptable virkninger for natur og samfunn, samtidig som sikkerheten rundt anleggene ivaretas.

Selv om industrivindprosjektene ikke berører urørt natur, vil enkelte likevel kunne bli berørt ved at den vante og kjente utsikten fra der en bor blir forandret, eller at støybildet der en arbeider eller handler, blir annerledes. I Greenstat er vi for at en større del av verdiskapingen fra vindkraftprosjektene skal legges igjen lokalt, og det skal være mulig for de som bor i nærheten av våre prosjekter å kjøpe andeler i prosjektene etter lignende modeller som vi ser fungerer godt i blant annet Danmark.

Greenstat skal være med i alle deler av et prosjektets levetid. Vi utvikler, bygger og drifter vindkraftverkene, og vil være med på eiersiden, også når anlegget er i drift, og vi ønsker å dele dette eierskapet med lokalbefolkning og lokal/regional industri.

For at vi skal få til denne typen kraftproduksjon, må vi føre en nyansert vindkraftdebatt og utvikle politikk som tillater denne typen energiproduksjon med kjent og velprøvd teknologi, der virkninger for miljø og samfunn er små. Vindkraft er nå blitt lønnsomt uten subsidier, og vi kan bygge prosjekter, gjerne sammen med sol, som har akseptabel lønnsomhet også i områder som allerede er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet.