Stortinget skal i dag (5. desember) diskutere norsk energi- og miljøpolitikk. Olje- og energidepartementet og Klima- og miljødepartementets budsjetter skal vedtas. Dette gir oss en gylden mulighet til å diskutere klima- og energipolitikk bredt og overordnet, og synliggjør status i norsk politikk.

Må oppnå større resultater

Vi møtes for å diskutere energi- og klimapolitikk i en tid hvor stadig flere rapporter og observasjoner er tydelige på at det haster og hvor alle veier møtes ved klimatoppmøtet i Paris neste år. Det er nok av grunner til å være nedslått på klimaets vegne, men det er også lyspunkter. Avtalen mellom Kina og USA, EUs klimamål, stadig flere nasjonale og regionale tiltak for å sette en pris på CO2 og den fenomenale utviklingen i fornybar energiteknologi gir grunn til forsiktig optimisme.

Arbeiderpartiet har løftet klimasaken til en av tre hovedsaker for partiet, sammen med helse og skole. Begge de andre sakene har også grenseflate inn mot klimautfordringen. Vi har gjort mye godt i klimapolitikken i Norge i tiden som har vært. Men vi legger ikke skjul på at vi må strekke oss lengre og oppnå større resultater i tiden som kommer, dersom vi skal nå våre mål.

Vår reorientering i klimapolitikken handler om å videreutvikle på de tiltakene vi har sett virke, som prising av CO₂, kollektivtransport, teknologistøtte og internasjonale tiltak. Vi må også utvikle oss og ta nye tiltak inn i vår forståelse av klimapolitikken. Da vi så at regjeringen famlet for å realisere elektrifisering på Utsira, tok vi derfor en tøffere tone i den saken. Vi har foreslått å trekke oljefondet ut av rene kullselskaper, og står på det også etter at regjeringens ekspertgruppe har lagt fram sine resultater.

Regjeringens klimasatsing fordampet

Vårt alternative budsjett fokuserer på klima og veien mot lavutslippssamfunnet. Partienes alternative budsjetter er allerede gjennomdiskutert, og dette er nok grunnen til at fagdebattene på Stortinget i ukene framover ikke får voldsomt mye oppmerksomhet. Likevel mener jeg det er grunn til å nevne noen av våre satsingsområder for 2015: Kollektivtransport, energiteknologi, grønt skatteskifte i transportsektoren, redusert elavgift for grønne datasentre, grønne avskrivingsregler for fornybar energi. Totaliteten i vårt budsjett innebærer en styrking av klimapolitikken, og er vesentlig mer omfattende enn regjeringens budsjett. Vårt budsjettforslag har en sterkere satsing enn regjeringens på de områdene vi mener er viktigst, klima, skole og helse.

En viktig del av politikk er forventningsstyring. Under trontaledebatten i Stortinget presenterer regjeringen sine planer for det kommende stortingsåret. I år fokuserte regjeringen på klima. Det gjorde at mange forventet, meg selv inkludert, at regjeringen ville presentere et budsjett med en tydelig klimaprofil. Overraskelsen ble derfor tilsvarende stor da klimaordene fra trontaledebatten forsvant som dugg for solen i det øyeblikket finansministeren la fram budsjettet. Mange har skrevet mye om hvor svakt regjeringens klimabudsjett var. Zero var blant de som sa det tydeligst: «Manglende klimalederskap fra statsminister Solberg», skrev de i sin pressemelding. I et forsøk på å parere kritikken fikk statsminister Erna Solberg seg til å si at «Det er tøffere å stå på for klimaet i en regjering hvor noen ikke er så opptatt av det». Det er utvilsomt riktig. Men mager trøst.

Klimapolitikk må bli industripolitikk

En klar lærdom jeg trekker fra det siste årets klimadiskusjon, og ikke minst budsjettdebatten, er at regjeringen har valgt å legge seg på den minst offensive flanken i klimapolitikken. Det er et flertall for en mer framoverlent klimapolitikk i Norge, men det ligger utenfor regjeringen. I året som kommer skal det stå flere klimapolitiske slag. Året begynner med innmelding av Norges tentative mål for 2030, så kommer meldingen om Statens pensjonsfond utland (oljefondet) og deretter kommer det (muligens) en energimelding. Innimellom vil det selvsagt også komme andre store og små saker vi må ta stilling til. Vi vil forholde oss konstruktivt og offensivt til det alternative klimapolitiske flertallet i Stortinget, og håper høstens budsjettkaos har gitt Venstre og KrF grunn til å tenke det samme. Det blir mer og mer klart at initiativet til en mer offensiv klimapolitikk må komme fra andre enn regjeringen.

Det er en tendens i politikken til at budsjettet blir endepunktet i debatten, selve kulminasjonen av årets politiske ordskifte. I og for seg er dette riktig, fordi det er i budsjettene partiene for alvor viser hva vi vil prioritere. Samtidig må vi klare å løfte blikket og peke ut en kurs videre. Arbeiderpartiet vil fortsette å løfte klimapolitikken. Vi vil fokusere på de industrielle mulighetene som ligger i god klimapolitikk. Vi må lære av ambisjonsnivået Norge viste da vi bygget opp offshoreservicenæringen. Dersom vi skal lykkes i klimapolitikken, må det samme trykket legges på å utvikle kompetanse og næringsliv som den gang. Vi må gå grundig inn i hvordan kompetansen i næringen kan brukes i en bredere kontekst.