Eivind Hoff-Elimari omtaler min rapport Teknologirevolusjon, vekst og bærekraft i artikkelen «Farlige konklusjoner om bærekraft, teknologi og BNP-vekst» (Energi og Klima, 2. mai). Han er særlig kritisk til min formulering om at den økonomiske veksten gjør bærekraft til en megatrend.

Hoff-Elimaris tolkning av rapporten er annerledes enn det jeg ønsker å formidle. Dette er en viktig debatt og jeg er glad for denne muligheten til å presisere hva jeg mener.

La meg aller først minne om noe som sies et par steder i rapporten: Jeg har skrevet min vurdering av tunge drivkrefter, hva som har skjedd, skjer og hva jeg tror vil skje. Jeg har ikke skrevet om hva vi bør gjøre. Det spørsmålet er også viktig, men det kan være nyttig å skille de to diskusjonene. Vi må diskutere kartet og terrenget, deretter kan vi diskutere hvilken vei vi bør velge til målet.

Hva betyr det at bærekraft blir en megatrend?

Jeg mener ikke at alle ønskelige tiltak vil bli besluttet og at vi går mot en verden hvor alt vi gjør er bærekraftig. Jeg påstår heller ikke at alt vil gå bra til slutt. Og jeg sier på ingen måte at dette skjer uten politisk innsats. Tvert om.

Kapittel 8 i rapporten heter Bærekraft blir megatrend. Kapitlet har følgende ingress som også klargjør hva jeg mener med tittelen:

Mange varer produseres ved uttak av begrensede lagerressurser og mange typer produksjon og forbruk fører til alvorlige miljøproblemer. Dette skaper et sterkere press for å produsere varer og tjenester på en mer bærekraftig måte, og kanskje endre hva vi produserer. Ressurs- og miljøspørsmål vil i økende grad forme teknologiutviklingen og vekstmuligheter i ulike bransjer. Bærekraft blir en megatrend.

Jeg påstår heller ikke at markedskreftene løser miljøproblemene for oss. Et viktig poeng, som Hoff-Elimari også refererer til, er at ressursbegrensninger ofte (men ikke alltid) løses av markeder. Det skyldes at knapphet tvinger fram omstilling. Flernasjonale og globale miljøproblemer er en mye større utfordring, fordi man her først må forstå problemet vitenskapelig og dernest må folk og politikere motstå fristelsen til å fornekte det. Så må politikken sørge for at det utvikles internasjonale avtaler og egnede virkemidler. Dette er krevende.

Veksten må få en annen retning

Som påpekt i rapporten er verdens produksjon av varer og tjenester 10 ganger så stor som i 1950, og med en moderat vekst på 2,8 prosent vil vi få en ny tidobling fram til 2100. En tidobling av produksjonen gir også en tidobling av fotavtrykket hvis vi ikke endrer produksjonsmetoder og hva vi produserer. Jeg understreker også i rapporten at mange av miljøproblemene er kumulative, dvs. at dagens utslippsnivå vil gjøre problemene verre og verre. Dette betyr at det trengs omfattende og raske omlegginger. Her er et sitat fra kapittel 8, fremhevet med kursiv i rapporten:

Klimaproblemet og andre miljø- og ressursutfordringer skaper et enormt behov for innovasjon. Det er nødvendig å utvikle nye produksjonsprosesser på en rekke områder og energisystemet må etter hvert bli helt utslippsfritt. (Se mer om det i kapittel 9.) Det er også nødvendig med betydelige endringer i samfunnsorganisering (smarte byer, transportløsninger mm) og trolig også i livsstil. Dette vil gi et omstillingspress som merkes i praktisk talt alle næringer. Bak dette presset vil det ligge holdningsendringer, endret nasjonal politikk i de ulike landene og forpliktende internasjonale avtaler.

I kapittel 11 spør jeg: Kan vi ha bærekraftig vekst? Her påpeker jeg at bærekraftig vekst vil kreve store omlegginger og at det er sannsynlig at noen former for forbruk må endres. I likhet med Hoff-Elimari bruker jeg flytrafikk som et eksempel på et område hvor det kan være vanskelig å utvikle en ren teknologisk løsning. Det jobbes med elektrifisering av korte flyreiser, men med dagens kjente teknologier er det vanskelig å se hvordan vi kan løse utfordringene med lange flyreiser uten å begrense (veksten i) flytrafikken.

Ellers peker jeg i kapittel 11 på en rekke områder hvor vi kan forbedre folks liv uten vesentlig miljøbelastning. Et eksempel er langt bedre helsetjenester. Det er mulig å gi veksten en annen retning.

Fem drivkrefter for en mer ambisiøs klima- og miljøpolitikk

Det er ikke den økonomiske veksten som sådan som fører til at bærekraft blir en megatrend. Jeg beskriver mekanismene slik i rapporten:

«Fem drivkrefter vil trolig bidra til at store deler av verden i de kommende årene innfører en langt mer ambisiøs miljø- og klimapolitikk.

1. Økende miljøproblemer på en rekke områder og en bedre vitenskapelig forståelse av utfordringene vil trolig styrke viljen til å handle.
2. Urbanisering og særlig tilflytting til storbyer kan, som vi har sett foran, bli en viktig drivkraft for endringer.
3. En rikere befolkning har større evne og trolig også større vilje til å prioritere miljø. Med økt materielt forbruk blir nytten av ytterligere forbruksøkning mindre mens nytten av miljøforbedringer kan øke. Det er forståelig at sultne mennesker vil prioritere umiddelbare behov fremfor langsiktig miljøtenkning. (Jamfør Maslows behovspyramide.)
4. Samfunnsmessige læreprosesser gir økt folkelig forståelse for behovet for handling. Vi påvirkes av det andre gjør og vi tror mer på behovet for handling når myndigheter og andre iverksetter tiltak. Over tid endres holdninger og vi kan nå vippepunkter hvor holdningene endres raskere. Jamfør f.eks. røykelover som går fra å være kontroversielle til å bli selvfølgelige.
5. Økt forståelse av mulighetene. Suksess avler suksess. Satsing på fornybare energikilder er i ferd med å bli en enorm suksess, og elektrifisering av transportsektoren er på vei mot en liknende suksess. Det styrker oppfatningen at det nytter å handle. Det kan inspirere til ytterligere handling.»

Når jeg sier at veksten gjør bærekraft til en megatrend, er det selvsagt en forenkling. Men veksten ligger bak særlig de tre første av drivkreftene: (1) Veksten skaper og forsterker miljøproblemene (og den har også gitt oss bedre forskningsmuligheter til å forstå problemene). (2) Urbaniseringen er i betydelig grad drevet med den økonomiske veksten og mulighetene som oppstår i byene. (3) Velstandsvekst gir økt vilje og mulighet til å håndtere problemene. Dette poenget er mest relevant for land som jobber seg ut av fattigdom, og det er dem det er flest av. Kinas og Indias nye middelklasse vil ikke i lengden akseptere de store miljøproblemene. De to siste punktene handler om at vi lærer over tid. Jeg påstår ikke at vi lærer så raskt som ønskelig, bare at det ofte skjer en læring.

Man kan være enig eller uenig i min vurdering av de fem drivkreftene. Jeg tror de vil få større kraft fremover. Den pågående grønne energirevolusjonen er et eksempel på at slike krefter kan bidra til radikale endringer (vi har kun sett begynnelsen). Store forurensningsproblemer i mange storbyer (Kina, India m.fl.) er f.eks. en drivkraft for utbygging av vind- og solkraft og for elektrifisering av transport. Presset for å gjøre noe med problemene tiltar når befolkningen blir mer velstående. Økt kunnskap om helseskadelige sider ved fossil energi er også en drivkraft for å utvikle rene energiløsninger i mange andre land. Kunnskapen om dette har økt i de senere årene. Danmark ble pioner med vindkraft blant annet på grunn av utfordringer innen klima, miljø og energiressurser. Tysklands viktige rolle for solkraft er også i betydelig drevet av slike hensyn.

Jeg har skrevet om drivkrefter. Hvis vi tror at krav om bærekraft blir strengere i fremtiden, er det grunn til å ta hensyn til dette når vi skal utvikle produkter, produksjonsprosesser og samfunnsorganiseringen videre.

Endringsprosessene blir drevet av mennesker, i politikk, i teknologiutvikling og på mange andre måter. Vi lærer, men lærer vi raskt nok? Jeg avslutter rapportens sammendrag med et spørsmål:

Kreativitet og evne til fleksibelt samarbeid i store grupper har trolig gjort mennesket til planetens dominerende art. Kanskje vil disse egenskapene også hjelpe oss å utvikle de nødvendige løsningene, både teknologisk og sosialt?

Farlig determinisme? Farlig pessimisme?

Hoff-Elimari mener jeg står for en farlig determinisme som kan føre til manglende handling. Jeg tror ikke at alt ordner seg av seg selv. Men jeg tror det finnes viktige drivkrefter som vil trekke oss i riktig retning. Disse drivkreftene virker via mennesker ved bl.a. holdningsendringer, ny politikk og nye institusjoner. Vi som er opptatt av at omleggingen i bærekraftig retning skal skje raskt, bør selvsagt bidra til det. I 2014 utga jeg en rapport med undertittelen: Framgang starter ved at noen går fram.

Å tro at alt løser seg av seg selv kan føre til passivitet. Men tro på at det nytter kan gi inspirasjon til handling. Forståelsen av at fremtiden vil stille strengere krav om bærekraft kan etter mitt syn inspirere til handling.