Hvor store økonomiske ressurser har Norge brukt på klimatiltak som Kyoto-avtalen og klimaforliket, og hva er nytteverdien? Norge bruker betydelige ressurser på klimatiltak, men har noen tenkt den ubehagelige tanken at klimapolitikken kan være forgjeves?

Kyoto-avtalen og klimaforliket

Hvis vi ser på Kyoto-perioden 2008-2012, har myndighetene bevilget ca. 45 milliarder kroner over statsbudsjettet til forskjellige tiltak, bl.a. til bevaring av regnskog, testanlegget på Mongstad, kjøp av CO₂-kvoter, energiøkonomisering, klimavennlig transportteknologi osv.

75 prosent av klimautslippene i Norge er i dag regulert med kvoteplikt eller CO₂-avgift. Industrien og forbrukerne betaler 7-8 milliarder kroner i CO₂-avgift per år på bensin, diesel og mineralolje og industrien kjøper utslippskvoter for 2 milliarder per år. Det kan legges til at CO₂-avgift i tiden før Kyoto-perioden har tilført statskassen 90 milliarder kroner (2010-verdi). Hvis vi ser på perioden 1991-2012, er det samlet betalt inn anslagsvis 130 milliarder i klimarelaterte avgifter.

Klimaforliket fra 2008 viderefører virkemidlene i Kyoto-avtalen, men tidsperspektivet er lengre, målsettingene er flere og langt mer ressurskrevende å oppfylle. Det er stor usikkerhet rundt kostnadene ved å fullføre klimaforliket. I følge St.meld.nr. 1 (2010-2011) vil det koste ca. 10 milliarder kroner per år i perioden 2008-2020 -- samlet sett opp mot 100 milliarder, og da er forlikets målsetting om karbonnøytralitet innen senest 2050 ikke inkludert i kostnadene.

Klimapolitisk usikkerhet

Norge bruker betydelige ressurser på klimatiltak, men er det fornuftig bruk av pengene? Milliardsatsingen kan være kritikkverdig ut fra tre forhold. For det første kan klimamodellene som FNs klimapanel (IPCC) refererer til ha mangler, og som i ettertid viser at global oppvarming i langt større grad skyldes andre forhold enn menneskeskapte utslipp. For det andre at politikerne ikke fører en kostnadseffektiv klimapolitikk, dvs. at det sløses med ressursene når de ikke brukes der effekten er størst per investert krone. For det tredje at IPCC-forklaringen om menneskeskapt klimaendring er riktig, men for få land følger rådene om å redusere utslippene. La oss se på noen momenter som har betydning for det siste punktet, og som ikke minst har betydning for rasjonaliteten i norsk klimapolitikk.

Hvorfor er det vanskelig å få til en internasjonal avtale om reduksjon i klimagassutslipp? Noe av problemet er at et lands utslipp utgjør en svært liten del av de globale utslippene, og marginale land har dermed ingen sterke incentiver til å bidra. Uansett hva et lite land gjør, har de enkeltvis ingen effekt på klimaet. På den annen side så har summen av alle landenes handlinger avgjørende betydning for klimaet. I tillegg kan et land opptre som gratispassasjer ved å høste fordelen av at andre land dekker investeringskostnadene som kreves for å hindre global oppvarming.