Pengebinger som er av stor betydning for mange mennesker – også i Agder – er de kommunale pensjonskassene. Disse investerer de oppsparte midlene i eiendom, norske og internasjonale aksjer og ulike obligasjoner med mer. Et par eksempler: Arendal kommunale pensjonskasse forvaltet ved utgangen av 2018 pensjonspengene til 10312 mennesker. Ved årsskiftet 2018/2019 var forvaltningskapitalen nesten 3,5 milliarder kroner. Kristiansand kommunale pensjonskasse hadde ved inngangen til 2019 en forvaltningskapital på 6,4 milliarder kroner.

Så hvordan står det til med bevisstheten og kunnskapen knyttet til klimarisiko i de kommunale pensjonskassene på Sørlandet? Forvaltes pengene med eller uten tilstrekkelig kunnskap om klima og klimarisiko?

Kommunale pensjonskasser er minst interessert

Norsk klimastiftelse har det siste året arbeidet med prosjektet Klimarisiko – finans og børs. En av våre undersøkelser blant banker,
forsikringsselskap, kommunale pensjonskasser og børsnoterte selskaper viser at
de kommunale pensjonskassene er de som er minst opptatt av hvilken risiko klimaspørsmåletkan få på verdien av investeringene. Det er synd, fordi klimarelatert
risiko – ofte i kombinasjon med andre risikofaktorer – allerede har påført
investorer, forsikringsbransjen og långivere dels store tap. Her er et par eksempler:

Alt dette er eksempler på penger som
er satt i arbeid i prosjekter der investorer, utlåner eller forsikrer undervurderte
eller manglet kunnskap om ulike former for klimarisiko.

Særlig én kommunal pensjonskasse i Norge skiller seg positivt ut
når det gjelder kunnskap om – og håndtering av – klimarisiko.
Det er Oslo Pensjonsforsikring (OPF), som ledes av sørlendingen Åmund T. Lunde.
I et intervju jeg gjorde med
ham i fjor sa han at hans viktigste oppgave som toppsjef i Oslo Pensjonsforsikring er å øke verdiene, nettopp derfor er klimarisiko et fast tema både i ledelsen og
på pensjonsfondets styremøter.

– Vi har naturligvis betydelig klimarisiko i vår portefølje – denne må vi hele tiden ha oversikt over og håndtere. Selve klimaendringene kan ødelegge og redusere verdien av infrastruktur vi er medeiere i. Dessuten: fremtidige politiske tiltak som skal redusere bruk av fossil energi – som høyere avgifter, høyerekvotepriserog ulike forbud – kan påvirke lønnsomheten til de virksomhetene vi har eierandeler i. Disse tiltakene vil bli flere og strengere fremover, det må de om klimamålene skal nås. Alt dette utgjør en investors klimarisiko, fortalte Lunde.

Da Statoil ekspanderte innen oljesand solgte Oslo
Pensjonsforsikring alle aksjene sine i oljeselskapet som nå heter Equinor.

De som forvalter Norges aller største pengebinge – Oljefondet – definerte allerede i 2009 klimarisiko som et av fondets hovedfokusområder. I fjor søkte Norges Bank derfor etter en forsker som skal arbeide med hvordan klimarisiko påvirker oljefondets investeringer.  Risikodirektør Dag Huse forklarte ansettelsen slik i E24: – Klimarisiko er et av de områdene innen risiko som er minst kjent, og som er minst håndgripelig, men som potensielt har størst risikoelement. Det i seg selv er god nok grunn til å ha en person dedikert til dette, sa Huse.

Kommunepolitikere må passe på

Her er en kjapp oversikt over hvilke typer klimarisiko de som investerer de langsiktige pensjonspengene dine bør være opptatt av:

Fysisk risiko: Dette er kostnader og økonomiske tap knyttet til skade som følge av klimaendringer, som stormflo, flom, ras, havnivåstigning og tørke. Vi skiller mellom akutt fysisk risiko som storm og flom, og permanent fysisk risiko som for eksempel landbruksområder som på grunn av klimaendringer ikke lengre lar seg bruke til å dyrke mat.

Omstillingsrisiko:Økonomisk risiko knyttet til
overgangen til lavutslippssamfunnet, som at næringsliv eller kommuner
investerer i noe som blir dyrere eller til og med forbudt å bruke, eller at du
vil selge produkter ingen lengre vil kjøpe. For Norge er dette særlig knyttet
til oljenæringen, fordi verden må bruke mindre olje om vi skal nå klimamålene.

Ansvarsrisiko: Klimaendringer kan gi grunnlag for søksmål
mot beslutningstakere i land og selskaper som har ansvar for store
klimagassutslipp – og dermed også ansvar for å ha bidratt til kostbare
klimaendringer. Også mangel på vilje til å forutse økonomiske tap på grunn av
strengere klimakrav og ny teknologi kan føre til søksmål fra dem som taper
pengene sine.

Det er med
andre ord lurt at både privatpersoner og kommunepolitikere med ansvar for de
kommunale pensjonskassene spør: Er innbyggernes pensjoner i trygge hender? Har
forvalterne tilstrekkelig kunnskap om klimarisiko? Er svaret på det siste
spørsmålet nei, kan det komme til å koste dyrt.