Å kombinere et økende behov for bebygd areal med kraftige reduksjoner i klimagassutslipp, er ingen liten utfordring. Bare i Oslo skal vi skape plass til 100 000 flere innbyggere, samtidig som vi i løpet av knappe 11 år – innen 2030 – skal kutte direkte utslipp med 95 prosent. På nasjonalt nivå skal vi innen samme tidshorisont ha redusert klimagassutslippene med 40 prosent. Da er det bra at myndigheter og byggebransjen kommer med offensive tiltak for å redusere klimapåvirkning fra nye byggeprosjekter.

Men om vi skal nå klimamålene, holder det ikke bare å gjøre tingene rett – vi må også tenke etter om vi gjør de rette tingene.

Eksisterende bygningsmasse utgjør en viktig ressurs. Manglende tilrettelegging for fleksibilitet, inkludert for strenge begrensninger til funksjonalitet og fremtidig tilpasningsmulighet, er en av de viktigste årsakene til at bygninger rives før endt teknisk levetid. I tillegg ser man at manglende kunnskap om energibruk kan føre til feilslått rehabilitering.

For å avgjøre hva som er beste klimatiltak, må materialbruk og energi ses i sammenheng. Selv om nye bygg kan bli mer energieffektive i drift, kan tiden det tar før utslipp fra byggefasen «tilbakebetales» gjennom reduserte utslipp fra energibruk i drift, være lang. Når fristen for utslippskutt er 2030, er det ikke nok med tiltak som har en klimamessig tilbakebetalingstid på 50-60 år. Vi må i langt større grad prioritere tiltak som minimerer utslipp raskest mulig.

Eksemplet Rykkinn skole – slik kan det gjøres

I økonomiske analyser brukes diskontering for å tillegge kostnader som inntreffer i nær fremtid større betydning. Samme prinsipp kan brukes i klimaanalyser for å legge større vekt på utslipp som skjer i dag, slik at tiltak som har rask effekt vil slå bedre ut.

Denne tilnærmingen ble brukt i Asplan Viaks klimaanalyse av totalrehabilitering eller riving av Rykkinn skole, avdeling Gommerud. For å sikre at tiltak med rask klimamessig avkastning ikke gikk på bekostning av langsiktige utslippskutt, brukte vi en lang beregningsperiode i analysen (100 år), slik at vi fanget opp fremtidige behov for vedlikehold og rehabilitering for begge alternativer. Analysen viste at forventet levetid for løsningene var den viktigste enkeltfaktoren for klimaprestasjon, og at det å rehabilitere på en måte som gir robuste løsninger med lang levetid kan være et godt klimatiltak, både på kort og lang sikt.

Høy arealeffektivitet var avgjørende for at rehabilitering skulle være klimamessig lønnsomt på Gommerud. Tilsvarende beregninger for videreutvikling av Landbrukskvartalet i Oslo ga liknende resultater, men understreket også at forutsetninger knyttet til arealeffektivitet og utbygget funksjon er avgjørende hensyn. Analyser må vurdere det totale arealbehovet på en helhetlig måte, slik at vi ikke «flytter utslippene» utenfor tomtegrensen. Men selv om økt arealeffektivitet kan være et vektig argument for å bygge nytt, bør vi vurdere mulighetene for å tilpasse eksisterende bygningsmasse til endrede funksjonskrav eller andre brukergrupper før vi griper til sleggen.

Helhetlige klimavurderinger avgjør beste løsning

Vi må altså også sørge for en best mulig utnyttelse av både nye og eksisterende bygg, så lenge som mulig. Dette gjør vi ved å forvalte eksisterende bygningsmasse best mulig, i tillegg til å lage robuste og gode bygg som er fleksible og tilpasningsdyktige. Dette er i tråd med strakstiltakene i eiendomssektorens veikart mot 2050. Hvis vi velger ombrukbare løsninger i dag, kan byggene også bli en del av fremtidens ressursbank når de rives.

For å finne ut om vi skal rehabilitere eller bygge nytt, må helhetlige klimaanalyser som tar hensyn til både arealeffektivitet, funksjonalitet, energibruk og materialvalg være en del av beslutningsgrunnlaget. Mangel på gode analyser kan i verste fall føre til sløseri med ressurser, noe vi ikke har råd til dersom vi skal nå våre ambisiøse klimamål.