Å kombinere et
økende behov for bebygd areal med kraftige reduksjoner i
klimagassutslipp, er ingen liten utfordring. Bare i Oslo skal vi
skape plass til 100 000 flere innbyggere, samtidig som vi i løpet av
knappe 11 år – innen 2030 – skal kutte direkte utslipp med 95
prosent. På nasjonalt nivå skal vi innen samme tidshorisont ha
redusert klimagassutslippene med 40 prosent. Da er det bra at
myndigheter og byggebransjen kommer med offensive tiltak for å
redusere klimapåvirkning fra nye byggeprosjekter.

Men om vi skal nå
klimamålene, holder det ikke bare å gjøre tingene rett – vi må
også tenke etter om vi gjør de rette tingene.

Eksisterende
bygningsmasse utgjør en viktig ressurs. Manglende tilrettelegging
for fleksibilitet, inkludert for strenge begrensninger til
funksjonalitet og fremtidig tilpasningsmulighet, er en av de
viktigste årsakene til at bygninger rives før endt teknisk levetid.
I tillegg ser man at manglende kunnskap om energibruk kan føre til
feilslått rehabilitering.

For å avgjøre hva
som er beste klimatiltak, må materialbruk og energi ses i
sammenheng. Selv om nye bygg kan bli mer energieffektive i drift, kan
tiden det tar før utslipp fra byggefasen «tilbakebetales» gjennom
reduserte utslipp fra energibruk i drift, være lang. Når fristen
for utslippskutt er 2030, er det ikke nok med tiltak som har en
klimamessig tilbakebetalingstid på 50-60 år. Vi må i langt større
grad prioritere tiltak som minimerer utslipp raskest mulig.

Eksemplet Rykkinn
skole – slik kan det gjøres

I økonomiske
analyser brukes diskontering for å tillegge kostnader som inntreffer
i nær fremtid større betydning. Samme prinsipp kan brukes i
klimaanalyser for å legge større vekt på utslipp som skjer i dag,
slik at tiltak som har rask effekt vil slå bedre ut.

Denne tilnærmingen
ble brukt i Asplan Viaks klimaanalyse av totalrehabilitering eller
riving av Rykkinn skole, avdeling Gommerud. For å sikre at tiltak
med rask klimamessig avkastning ikke gikk på bekostning av
langsiktige utslippskutt, brukte vi en lang beregningsperiode i
analysen (100 år), slik at vi fanget opp fremtidige behov for
vedlikehold og rehabilitering for begge alternativer. Analysen viste
at forventet levetid for løsningene var den viktigste enkeltfaktoren
for klimaprestasjon, og at det å rehabilitere på en måte som gir
robuste løsninger med lang levetid kan være et godt klimatiltak,
både på kort og lang sikt.

Høy
arealeffektivitet var avgjørende for at rehabilitering skulle være
klimamessig lønnsomt på Gommerud. Tilsvarende beregninger for
videreutvikling av Landbrukskvartalet i Oslo ga liknende resultater,
men understreket også at forutsetninger knyttet til
arealeffektivitet og utbygget funksjon er avgjørende hensyn.
Analyser må vurdere det totale arealbehovet på en helhetlig måte,
slik at vi ikke «flytter utslippene» utenfor tomtegrensen. Men selv
om økt arealeffektivitet kan være et vektig argument for å bygge
nytt, bør vi vurdere mulighetene for å tilpasse eksisterende
bygningsmasse til endrede funksjonskrav eller andre brukergrupper før
vi griper til sleggen.

Helhetlige
klimavurderinger avgjør beste løsning

Vi må altså også
sørge for en best mulig utnyttelse av både nye og eksisterende
bygg, så lenge som mulig. Dette gjør vi ved å forvalte
eksisterende bygningsmasse best mulig, i tillegg til å lage robuste
og gode bygg som er fleksible og tilpasningsdyktige. Dette er i tråd
med strakstiltakene i eiendomssektorens veikart mot 2050. Hvis vi
velger ombrukbare løsninger i dag, kan byggene også bli en del av
fremtidens ressursbank når de rives.

For å finne ut om
vi skal rehabilitere eller bygge nytt, må helhetlige klimaanalyser
som tar hensyn til både arealeffektivitet, funksjonalitet,
energibruk og materialvalg være en del av beslutningsgrunnlaget.
Mangel på gode analyser kan i verste fall føre til sløseri med
ressurser, noe vi ikke har råd til dersom vi skal nå våre
ambisiøse klimamål.