Karbonfangst og landbrukspolitikk
Landbruksminister Sylvi Listhaug (Frp). (Foto: Torbjørn Tandberg, regjeringen.no)
Erik Joner, seniorforsker ved Bioforsk Jord og Miljø, parkerer i Dagens Næringsliv 2. mai karbonfangst fra fossile kilder slik dette har vært drevet til nå. Joner mener naturens egen metode er langt mer effektiv: Naturlig karbonfangst gjennom biokull som blandes inn i jord. Utover å lagre betydelige mengder CO₂, fungerer biokullet som humus og gjødsel på en gang og vil dermed redusere behovet for kunstgjødsel.
Dette har potensial for norsk landbruk. Men da må vi tenke nytt og større. Biokull har en rekke fordeler som f.eks:
Norsk landbrukspolitikk og argumentene for den har stort sett vært uforandret i etterkrigstiden. Argumentene som brukes hyppigst for å opprettholde og styrke dagens regime med 20 milliarder i årlig støtte, er:
Utover matvaresikkerhet som er en positiv side ved norsk landbruk, mener jeg de to første argumentene kan plukkes fra hverandre. Vi importerer allerede en stor del av energiinnsatsen i norsk landbruk (kraftfôr). Dette er en lite klimavennlig operasjon siden det stort sett dreier seg om soya eller palmeolje fra Brasil. Begge deler innebærer en svært uheldig reduksjon av regnskog. Med 40-60 prosent import av energiinnsatsen i norsk landbruk er det tydelig at det ikke er i nærheten av å være "selvforsynt".
Skyver de fattige foran seg
Dernest kommer argumentet om at verden trenger mer mat. Men det holder slett ikke når vi vet at det i verden i dag dør flere mennesker av fedme enn av sult. Dette minner mye om et lignende argument for norsk oljeproduksjon tydelig artikulert av tidligere oljeminister Borten Moe. Man skyver de fattige foran seg og bruker dem til å rettferdiggjøre vår egen politikk. «Verdens fattige trenger billig energi, ergo må vi fortsette å pumpe opp mer olje». Og her; «Verdens fattige behøver mer mat, ergo må vi produsere mer mat».
Sannheten er derimot at norsk landbrukspolitikk skader både verdens fattige samt våre nærmeste handelspartnere. Skaden er direkte gjennom at vi hindrer tilgang til våre markeder for deres produkter. Handel er ofte den beste form for bistand man kan gi, men det er gjerne enklere å fortsette som før og gi almisser i form av penger. skader vi de fattige ved at våre handelshindringer gir en for de produkter som subsidieres, fortolles eller kvoteres.
