Gjentatte ganger lanseres planer og beslutninger om investeringer i klimatiltak som bare har marginal effekt på konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren. Det stilles sjelden spørsmål om disse investeringene kunne ha gitt større klimamessig avkastning et annet sted eller i en annen samfunnssektor. De fremtidige kostnader knyttet til reduksjon av utslipp av klimagasser eller til nødvendige tilpasninger til endret klima blir store, og vi bør stille krav om at samfunnets investeringer har størst mulig effekt på de problemer vi ønsker løst.

Fra et vitenskapelig ståsted er det nå enighet om at klimaendringer er menneskeskapte og at det haster å få gjort noe med utslippene for å unngå fremtidige alvorlige sosiale, økonomiske og økologiske konsekvenser. Resultatene av vår klimamessige inaktivitet i dag vil ha negativ betydning for mange generasjoner og i århundrer fremover. Jordens termostat er skrudd opp og det er ingen opplagt måte å skru den tilbake. Selv om vi kunne redusere utslippene til null over natten, må vi forvente å måtte tilpasse samfunnet og infrastruktur til endringer som allerede er i gang og som vil fortsette i overskuelig fremtid.

Al Gore har uttalt at «klimaendringene ikke er et politisk spørsmål, men et moralsk spørsmål som har betydning for vår sivilisasjons overlevelse». Slik utslipp av klimagasser er nærmest uløselig knyttet til vår velstand og behov for enorme mengder energi for å bringe mange milliarder mennesker på vår klode ut av fattigdom, er det ikke vanskelig å gi sin tilslutning til at dette er et stort og vanskelig moralsk dilemma.

Stammemoral i klimadebatten

Klimaendringene og utfordringene som følger av dem føles av de fleste som abstrakt og komplekst. I motsetning til andre psykologiske prosesser som trigger moralske vurderinger når vi ser urett hende nær oss i tid og rom, blir det ingen automatikk i å se klimautfordringene som et moralsk imperativ. I den grad moral blir knyttet til beslutninger om tiltak for utslippsreduksjoner, ser det ut som om de dominerende stemmer har utviklet en «klimastammemoral».

Stammemoralen sier at vi må handle i tråd med de pliktmoralske prinsipper – «gjøre det som er rett». Hos «klimastammen» betyr dette ofte at «vi er moralsk forpliktet til å redusere våre lokale utslipp uansett hva dette måtte koste». Dette gjør at vi får politiske vedtak om for eksempel elektrifisering av norsk oljevirksomhet på sokkelen uten at tiltaket vurderes opp mot de klimamessige effektene av investeringene.

Kan det tenkes at en slik pliktmoralsk tilnærming til problemet ikke er egnet til å skape grobunn for en bredere forståelse for nødvendigheten av å investere i å redusere utslipp av karbondioksid?

Når dyr teknologi som har minimal effekt på det egentlige problemet trumfes igjennom, er det ikke urimelig å tenke: «Hvorfor bruke mange milliarder i Norge når det ikke nytter fordi resten av verden fortsetter å bruke fossile energikilder?»

Kan det tenkes at dersom vi tok utgangspunkt i hva som er det beste for å unngå klimaendringer og skaper mest velferd, kunne vi oppnå bredere støtte for de nødvendige tiltak? I morallæren blir dette omtalt som konsekvens- eller nytteetikk. Med et slikt utgangspunkt kan en undersøke hvor og på hvilken måte en gitt investering gir størst klimamessig gevinst, og på denne måten få bedre og mer allmenn forståelse for de tiltak det er helt nødvendig å få gjennomført.

Hvor får vi størst klimaavkastning?

Ta utgangspunkt i kravet om at vi skal elektrifisere sokkelen. Dette er en formidabel investering, det nevnes titalls milliarder kroner. Argumentet som brukes er at utslippet fra sokkelen er en av de største bidragsyterne i norske klimaregnskap og at for å nå våre norske utslippsmål må tiltaket iverksettes – ikke at et slikt tiltak vil føre til den største effekten på konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren. Det er vår plikt å redusere våre lokale utslipp, og ferdig med det!

Dersom staten – det vil si du og jeg – er villig til å investere et gitt beløp i for eksempel elektrifisering av virksomheten på norsk sokkel for å redusere klimagassutslippene, burde vi ikke da spørre hvor vi vil få størst klimaavkastning for disse investeringene? Det er nemlig ikke oljeselskapene som betaler gildet, men staten (ca. 90 prosent) gjennom eierandeler og skattesystemet. Elektrifisering av sokkelen er noe av det dyreste en kan gjøre som klimatiltak, og det nevnes at tiltakskostnadene vil være opp mot 2000 kroner per tonn CO₂.

Akkurat som vi investerer i utlandet for å få avkastning fra vår finansielle formue, må vi kunne investere i utlandet for å få høyere klimaavkastning. Der finnes allerede flere tusenvis registrerte klimatiltak utenfor Norge som nå står i fare for ikke å bli realisert eller bli lagt ned på grunn av kollapsen i det internasjonale kvotemarkedet. Disse tiltakene har et potensial for reduksjon av klimagasser på mange giga- (1000 millioner) tonn frem mot 2020.

Nå er det ikke klart hva den nylig foreslåtte elektrifiseringen av Utsirahøyden vil koste, men anta nå at det laveste anslaget rundt 500 kroner som tiltakskost per tonn CO₂ er reelt, og at en oppnår ca. 1 million tonn lavere utslipp i året. Om vi i stedet for å elektrifisere utbyggingen på Utsirahøyden heller går inn i internasjonale klimaprosjekter med samme beløp, kunne vi ha oppnådd 30 til 40 millioner tonn mindre utslipp i året – sannsynligvis mer. Samtidig vil slike investeringer også bidra til økt velferd lokalt hvor prosjektene befinner seg. Dette er etter mitt syn ganske så moralsk og burde kunne føre til økt aksept for å iverksette tiltaket.

Utslippsreduksjon og tilpasninger

Når vi skal takle utfordringene klimaendringene gir, har vi to beslektede moralske forpliktelser. Det ene er å redusere de skadelige handlinger – det vil si å redusere utslipp av klimagasser og bidra til å vedlikeholde CO₂-kretsløpets effektivitet (bevaring av regnskog etc.). Det andre er å finansiere forebyggende tiltak eller tilpasninger som tåler de effekter klimaendringene medfører.

Når det gjelder reduksjon, har vi å gjøre med et globalt system og handlingsrom. CO₂-molekylene ser ingen grenser. Når det gjelder tilpasning, har vi å gjøre med lokale utfordringer og finansieringsbehov. I hvilken grad Norge skal bidra med støtte internasjonalt til dette er et annet spørsmål og en annen diskusjon. Imidlertid: Begge forpliktelsene vil koste betydelige summer, og vi bør kreve at vi og fremtidige generasjoner får noe igjen for våre investeringer i dag.