Når dyr teknologi som har minimal effekt på det egentlige problemet trumfes igjennom, er det ikke urimelig å tenke: "Hvorfor bruke mange milliarder i Norge når det ikke nytter fordi resten av verden fortsetter å bruke fossile energikilder?"

Kan det tenkes at dersom vi tok utgangspunkt i hva som er det beste for å unngå klimaendringer og skaper mest velferd, kunne vi oppnå bredere støtte for de nødvendige tiltak? I morallæren blir dette omtalt som konsekvens- eller nytteetikk. Med et slikt utgangspunkt kan en undersøke hvor og på hvilken måte en gitt investering gir størst klimamessig gevinst, og på denne måten få bedre og mer allmenn forståelse for de tiltak det er helt nødvendig å få gjennomført.

Hvor får vi størst klimaavkastning?

Ta utgangspunkt i kravet om at vi skal elektrifisere sokkelen. Dette er en formidabel investering, det nevnes titalls milliarder kroner. Argumentet som brukes er at utslippet fra sokkelen er en av de største bidragsyterne i norske klimaregnskap og at for å nå våre norske utslippsmål må tiltaket iverksettes – ikke at et slikt tiltak vil føre til den største effekten på konsentrasjonen av drivhusgasser i atmosfæren. Det er vår plikt å redusere våre lokale utslipp, og ferdig med det!

Dersom staten – det vil si du og jeg – er villig til å investere et gitt beløp i for eksempel elektrifisering av virksomheten på norsk sokkel for å redusere klimagassutslippene, burde vi ikke da spørre hvor vi vil få størst klimaavkastning for disse investeringene? Det er nemlig ikke oljeselskapene som betaler gildet, men staten (ca. 90 prosent) gjennom eierandeler og skattesystemet. Elektrifisering av sokkelen er noe av det dyreste en kan gjøre som klimatiltak, og det nevnes at tiltakskostnadene vil være opp mot 2000 kroner per tonn CO₂.

Akkurat som vi investerer i utlandet for å få avkastning fra vår finansielle formue, må vi kunne investere i utlandet for å få høyere klimaavkastning. Der finnes allerede flere tusenvis registrerte klimatiltak utenfor Norge som nå står i fare for ikke å bli realisert eller bli lagt ned på grunn av kollapsen i det internasjonale kvotemarkedet. Disse tiltakene har et potensial for reduksjon av klimagasser på mange giga- (1000 millioner) tonn frem mot 2020.

Nå er det ikke klart hva den nylig foreslåtte elektrifiseringen av Utsirahøyden vil koste, men anta nå at det laveste anslaget rundt 500 kroner som tiltakskost per tonn CO₂ er reelt, og at en oppnår ca. 1 million tonn lavere utslipp i året. Om vi i stedet for å elektrifisere utbyggingen på Utsirahøyden heller går inn i internasjonale klimaprosjekter med samme beløp, kunne vi ha oppnådd 30 til 40 millioner tonn mindre utslipp i året - sannsynligvis mer. Samtidig vil slike investeringer også bidra til økt velferd lokalt hvor prosjektene befinner seg. Dette er etter mitt syn ganske så moralsk og burde kunne føre til økt aksept for å iverksette tiltaket.

Utslippsreduksjon og tilpasninger

Når vi skal takle utfordringene klimaendringene gir, har vi to beslektede moralske forpliktelser. Det ene er å redusere de skadelige handlinger – det vil si å redusere utslipp av klimagasser og bidra til å vedlikeholde CO₂-kretsløpets effektivitet (bevaring av regnskog etc.). Det andre er å finansiere forebyggende tiltak eller tilpasninger som tåler de effekter klimaendringene medfører.

Når det gjelder reduksjon, har vi å gjøre med et globalt system og handlingsrom. CO₂-molekylene ser ingen grenser. Når det gjelder tilpasning, har vi å gjøre med lokale utfordringer og finansieringsbehov. I hvilken grad Norge skal bidra med støtte internasjonalt til dette er et annet spørsmål og en annen diskusjon. Imidlertid: Begge forpliktelsene vil koste betydelige summer, og vi bør kreve at vi og fremtidige generasjoner får noe igjen for våre investeringer i dag.