I en kommentar i Energi og Klima 7.12 har flere sentrale personer innen norsk klimadiskusjon et innlegg om biodrivstoff. I innlegget skilles ikke klart mellom biodrivstoff fra ulike kilder. Det kan medvirke til å gi feil inntrykk av biodrivstoff basert på norsk/skandinavisk skogsvirke.

Det etterlyses videre forskning på temaet – som det for så vidt aldri blir nok av. Men temaet er rimelig godt avklart i forhold til norske skoger/skandinaviske skoger, bl.a. i flere av Miljødirektoratet sine utredninger, sist om «Bruk og vern av skog» fra våren 2016.

Biodrivstoff og bioenergi i Norge er/vil være basert på sagbruksavfall og annet avfallsvirke som utprega lavpris sortimenter. Det er sagstokken til bygningsmaterialer som bærer skogbruket.

Landsskogtakseringa sin systematiske kartlegging av skog og skognatur i snart 100 år, har gitt Norge, bedre enn noe annet land, et glimrende tallmateriale om utviklingen av skog med tilvekst, m3-masse, avgang osv. Av den stående m3-massen på grov 1 milliard m3 «nyttbart virke», skjer et meget stort årlig tap gjennom trefall og forråtnelse. Dersom dette i stedet kunne «puttes på tanken», ville klimaeffekten være 0. Gammel skog har også redusert vekst og karbonbinding i trevirke, røtter og soppmycel. Landskogtakseringa avklarer også i hovedtrekkene forholdet mellom skog/skogbruk og naturmangfold.

Skogen i Norge binder gjennom fotosyntesen årlig en brutto mengde CO₂ tilsvarende de samlede utslippene av klimagasser, viser tall som samles inn av Nibio. Ifølge Kyoto-protokollen skal det gjøres fradrag for avvirkning m.fl slik at man ender opp med en netto binding på ca 60 prosent i forhold til de samlede utslippene. Bindinga knytta til forlenget lagring i bygningsmaterialer m.m gjør at netto binding er høyere enn 60 prosent.

Skog og skogbruk er sterkt underkommunisert og til dels feilkommunisert fordi skogbruksmiljøet i Norge, også forskningen, er svært beskjedent og mangler ressurser til omfattende formidling og debatt. Dette i motsetning til store deler av miljøbevegelsen som i stor grad preger diskusjonen, ofte uten en faglig forankring. Det erfares også at sentrale institusjoner som Cicero og Bjerknessenteret mangler fagmiljø på skog. Karbonbinding og karbonsyklus har heller ikke vært noe sentralt tema i Energi og Klima eller Norsk klimastiftelse generelt.