I en kronikk 28. november kritiserer Halfdan Wiik blant annet Ciceros rapport Klimavalg 2017 for å være altfor forsiktig, og hevder at norske klimaforskere med få unntak skygger banen når de nærmer seg samfunnsmessige og politiske spørsmål. Han siterer blant annet professor i samfunnsmedisin, John Gunnar Mæland, som argumenterer for at den tradisjonelle forskerrollen som leverandør av kunnskap i klimasaken må utvides i retning av å være påvirkningsagenter.

Kommunikasjonsdirektør i Cicero, Christian Bjørnæs, svarer på kritikken i en kommentar 30. november, og hevder at forskeres troverdighet vil svekkes dersom de klatrer opp på barrikadene og blir aktivister: "Forskning på hvilken klimapolitikk som har best effekt er ikke entydig nok til at forskere kan bruke megafon." Forskernes jobb i det offentlige ordskiftet er ifølge Bjørnæs å levere vitenskapelig basert kunnskap, og deretter er det opp til organisasjoner som Besteforeldreaksjonen å omsette denne kunnskapen til konkrete politiske forslag.

Ciceros rapport er skrevet av eksperter for å formidle kunnskap om miljøet som skulle være relevant for stortingsvalget 2017. Som sådan er den angivelig objektiv og nøytral, den inneholder ingen etiske eller politiske vurderinger, men begrenser seg til fakta og mulige konsekvenser av aktuelle tiltak. Flere steder fremheves usikkerheten som er forbundet med de foreslåtte tiltakene. En vanlig kritikk har vært at når eksperter opptrer i slike situasjoner, underkommuniseres usikkerheten. Det kan man ikke kritisere Ciceros rapport for. Tvert imot er den forsiktig, balansert, og usikkerheten understrekes gjentatte ganger.

Usikkerheten henger sammen med det forhold at verden (inkludert natur og mennesker) er et komplekst system. Slike systemer kjennetegnes ved at det er vanskelig å finne enkle årsakssammenhenger. Derfor vil ofte tiltak ha utilsiktede, eller til og med negative konsekvenser.

Men usikkerhet kan også brukes som påskudd for unnfallenhet: Siden vår kunnskap er usikker, og tiltak kan være forbundet med store kostnader, må vi være forsiktig med å gjøre noe. Naomi Oreskes og Erik M. Conway gir i (2010) eksempler på hvordan usikkerhet og tvil har vært brukt systematisk til å underminere ubehagelig kunnskap. Det startet allerede med et program organisert av tobakksindustrien for å diskreditere forskning som indikerte en årsakssammenheng mellom røyking og lungekreft. Taktikken var "å holde kontroversen levende". Oreskes og Conway kaller dette , og dokumenterer hvordan den samme strategien – til dels av de samme personene – ble benyttet i en rekke miljøsaker, blant annet asbest, ozonlaget og sur nedbør. Det siste i rekken er klimadebatten.