I artikkelen om Norges utslipp på Klimavakten sammenlignes utviklingen i svenske og norske utslipp siden 1990. Det vises til at Norges klimagassutslipp i 2016 var 53,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette er 3 prosent mer enn i 1990. I samme periode reduserte svenskene sine utslipp med 25 prosent.

Hva ligger bak den store forskjellen? Hvorfor har svenskene tilsynelatende vært «flinkere» enn oss? For å finne ut det, må vi gå grundigere inn i tallmaterialet.

Utslipp av klimagasser beregnes av offentlige instanser i begge land. Statistikkene ligger til grunn for rapportering til bl.a. FNs klimakonvensjon, og er grunnlag for vurdering av nasjonal måloppnåelse og videre politikkutforming. Vi – menigmann – får også servert utdrag av statistikkene og da ofte med hensikt å gi bakgrunn for spesielle agendaer.

Statistikken det ble referert til, viser de direkte klimagassutslipp fra norsk territorium, og basisåret (1990) ble i sin tid valgt av FN. I dette året var de direkte utslippene fra svensk territorium drøye 71 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Til sammenligning var de norske utslippene drøye 51 millioner.

Det er ett område som har hatt betydelig effekt på de svenske utslippsreduksjoner; «uppvärmning av bostäder och lokaler». I 1990 ble det sluppet ut 9,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter fra svenske oljefyrer. I 2015 var dette redusert til 1,3 millioner tonn og utgjør nesten halvdelen av den prosentmessige nedgangen (11,4 prosent).

I Norge har bruken av fornybar elektrisitet til oppvarming i lang tid vært høyere enn i noe annet land. Selv om vi skulle ha greid å fase ut alle norske oljefyrer i perioden frem til i dag, ville dette kun ha resultert i en prosentvis nedgang på omlag 5 prosent. Det norske utslippet fra oljefyrt oppvarming er blitt redusert fra 2,8 millioner tonn til 1,2 millioner tonn. Vi ser at det åpenbart var mye større potensial for utslippsreduksjon i Sverige hvor det i utgangspunktet ble anvendt relativt høyere andel fossilt brensel. Overgang fra oljefyring til elektriske kjeler er relativt uproblematisk teknisk, så vel som politisk.

Utslipp fra industrien i Sverige er blitt redusert med 20 prosent i perioden. På dette området slår vi imidlertid svenskene; den norske industrien har i samme periode redusert sine utslipp med nesten 40 prosent. Her kan noe av forklaringene være at mye av reduksjonen skyldes strukturendringer og nedleggelse av innenlandske industrivirksomheter med store utslipp. CO₂-innholdet i varene vi importerer fra utslippsintensive virksomheter vises ikke i statistikker over våre direkte utslipp.

Transportsektoren er området hvor Sverige har hatt større reduksjonssuksess enn oss. Utslippene fra svenskenes innenriks transport er blitt redusert med 9 prosent, mens de norske er økt med mer enn 30 prosent.

I begge landene utgjør utslippet fra transportsektoren noe mer enn 30 prosent av totalen, og det er utslipp fra personbiler som dominerer. Kjøremønsteret til bileiere i Sverige og Norge er stort sett likt med hensyn til gjennomsnittlig kjørt distanse per bil og år. Likevel ble de totale utslipp fra svenske personbiler redusert med 13,8 prosent i perioden, mens i Norge økte utslippene med 7 prosent. Forklaringen er at mens svenske personbilers utkjørte totaldistanse i 2015 hadde økt med 18 prosent fra 1990 til 2015, var tilsvarende norske økning mer enn 53 prosent.

Mer effektive motorer og økt innblanding av biodrivstoff har ført til lavere utslipp per kilometer, noe som mer enn kompenserte for veksten i den svenske personbilparken. Selv om norske bilers utslipp per kilometer ble redusert 30 prosent mer enn svenskenes, oppnådde vi ikke reduksjon slik som i Sverige.

Eksemplet med økt bruk av personbiler viser at høyere økonomisk aktivitet fremdeles fører til utslippsøkning. Vi har blitt relativt rikere og vi er blitt 24 prosent flere nordmenn siden 1990. Begge deler har påvirket etterspørselen etter personbiler. Til tross for økt folketall og høyere velstand er likevel de totale utslipp per innbygger redusert med 17 prosent siden 1990.

Den virkelige forskjellen på norske utslipp sammenlignet med svenske, er utslippene fra vår olje- og gassnæring. Disse utgjør nesten en tredjedel av våre totale utslipp og har økt over 80 prosent siden 1990. Dersom denne næringen ikke hadde eksistert innen våre grenser, men bare på britisk og dansk sokkel, ville vi antageligvis kunne ha slått svenskene i prosentkampen om utslippsreduksjoner, men verden hadde neppe sett mindre utslipp.

Måling og statistikk er nødvendig for å vise om vi er på rett vei, men informasjon og fakta må kommuniseres slik at vi evner å forstå utviklingen. Ikke minst skape bedre kunnskap om de komplekse sammenhenger for vellykket klimapolitikk. Det er neppe åpenbart at fokus på prosentreduksjoner er egnet til nettopp dette.

Forutsetningene for tallene som presenteres må også gjøres kjent for leseren. Komplekse verdispørsmål som klimapolitikk, fortjener at pressen og ansvarlige ledere er i stand til å behandle temaet helhetlig. I motsatt fall kan vi ende med å bifalle Mark Twains ord: «Lies, damned lies, and statistics».