Debatten om forskernes rolle og ansvar i klimaspørsmålet er betimelig, kfr. kronikken "Skuggeredde forskere" av Halfdan Wiik i Energi og Klima 28.november 2017, og svarene fra Bjørn Samset og Christian Bjørnæs ved CICERO.

Wiik mener at norske klimaforskere – med få unntak – skygger banen så snart det nærmer seg samfunnsmessige og politiske spørsmål. Han etterlyser tydeligere påpekning fra forskerhold om at klimautfordringen bare kan løses gjennom kollektive og politiske handlinger. Wiik siterer meg fra et innlegg jeg holdt på Forum for vitenskap og demokrati ved Universitetet i Bergen 9. november 2017, hvor jeg blant annet sa: "Den tradisjonelle forskerrollen som leverandør av kunnskap må i denne saken utvides i retning av å være påvirkningsagent."

Dette er åpenbart Christian Bjørnæs, kommunikasjonsdirektør i Cicero, ikke enig i. Han skriver i sitt innlegg at "Vår jobb som forskere er å beskrive løsninger som politikerne kan gjennomføre. Vår jobb er ikke å fortelle politikerne hva de skal gjøre. Dersom CICERO inntar rollen som aktivist, mister vi troverdighet."

Men Bjørnæs glemmer at mellom kan og skal finnes et bør. Klimaforskerne har også ansvar for å gi beslutningstakere og befolkningen sine faglig funderte råd om hva som bør og må gjøres for å forhindre en katastrofal utvikling. Politikk utformes i det demokratiske system på bakgrunn av kunnskapsformidling, påvirkning og åpen diskusjon. Forskere har derfor også ansvar for å opplyse folk flest om den tvingende nødvendighet det er å komme over til et karbonnøytralt samfunn på kort tid. Dette innebærer å gi den enkelte et medansvar, men fremfor alt å få fram at global oppvarming er en utfordring som bare kan løses av fellesskapet, altså på det politiske nivå.