Fredag 24. november snakket jeg om klimaforskning i 137 minutter, direkte på NRK2. I ettertid mener Halfdan Wiik, i et innlegg her på Energi og Klima, at jeg var for skuggeredd, og ikke gikk langt nok i å ta opp samfunnsmessige og politiske spørsmål.

Jeg er enig med Wiik i at klimaendringene krever at forskere tar standpunkt og er tydelige i samfunnsdebatten. Men jeg er ikke enig i at NRKs "Festkveld for klimanerder" skulle endt i det folk ville oppfattet som aktivisme. Til det var innholdet – paradoksalt nok – altfor viktig. For selv om forskere godt kan lære oss å si klarere fra, så har vi også en kritisk rolle når verden i fellesskap er på vei inn i ukjent territorium: Vi må kunne veilede, med etterrettelighet, tyngde og styrke, men uten å bli dogmatiske, og uten å lamme folk med frykt. Det er en hårfin balansegang.

La meg først si at det er forfriskende å bli kritisert for ikke å gå langt nok i formidlingen av utfordringene vi står overfor. Påstandene om det motsatte er mye mer vanlige, og de kom også etter maratonsendingen sist fredag. Det er likevel godt dokumentert at klimaforskere jevnt over er konservative når de trekker konklusjoner, og jeg er gjerne med på en diskusjon om hvorvidt dette i det lange løp er skadelig, eller om det er med på å bygge nødvendig tillit.

Utgangspunktet for klimasendingen var alle de spørsmålene jeg får etter å ha holdt kortere foredrag eller kommentert en klimasak i mediene. Premisset ble lagt av meg, og jeg definerte det faglige innholdet, uten innblanding fra NRK. Ønsket var å fortelle "den fullstendige klimahistorien": Hvordan klimaet virker, hva vi gjør med det, og hva utfallene kan bli. Samtidig ønsket jeg ikke – denne gangen – å legge føringer for hvordan folk bør forholde seg til problemet, ut over å vise hva som blir konsekvensene om vi ikke – raskt – legger om fra bruk av fossile brensler.

Da jeg 15. november vitnet i Greenpeace og Natur og Ungdoms rettssak mot staten, snakket jeg grundig om karbonfangst og -lagring (CCS), og hvor langt unna vi er en brukbar teknisk løsning. Jeg la frem at IEA, i sine nye scenarier, tydelig viser hvor ekstremt stor økning det må være i både fornybar energi, CCS og effektivisering, allerede før 2040. Jeg begrunnet hvor vanskelig et veikart vi, gjennom Parisavtalen og togradersmålet, har lagt for oss selv de neste 100 årene. På vei ut fikk jeg høre at jeg hadde vært interessant, men deprimerende å lytte til.