De siste rapportene om klimakrisen viser med all tydelighet: Mulighetene vi har til å begrense den globale oppvarmingen til to grader svekkes i hurtig tempo.
Denne rapporten gir en kort status over forventede klimaendringer og mulighetene til fortsatt å begrense den globale oppvarmingen til to grader ved utgangen av 2012. De viktigste kildene som er brukt er den siste rapporten til FNs klimapanel som kom i 2007, og en rekke rapporter utgitt i forkant av det siste møtet i de internasjonale klimaforhandlingene i Doha i desember (COP18).
Klimakrisen er over oss for fullt. Tidsklemma er nådeløs og vi har liten tid på oss til å unngå katastrofale konsekvenser. Og dette har vi visst lenge. 97 prosent av verdens klimaforskere og FNs klimapanel har fortalt det til oss. Tungvektere som Det Internasjonale Energibyrået (IEA), Verdensbanken og PricewaterhouseCoopers har i høst bekreftet det samme i nye rapporter. Etter at den siste rapporten fra FNs klimapanel kom i 2007 har de globale utslippene av klimagasser fortsatt å øke med ca. 3 prosent per år, og følger en utslippsbane som ifølge panelet gir en temperaturøkning på 4,9 til 6,1 ⁰C i dette århundret. Med dagens utslippstrender er det mer sannsynlig at temperaturen stiger med seks enn med to grader. Mens en oppvarming på to grader vil påføre de neste generasjoner store problemer, vil en oppvarming på seks grader gi oss en verden som best kan beskrives gjennom science fiction.
Vel klar over situasjonen fortsatte de internasjonale klimaforhandlingene på de maktesløses arena i Doha i desember. Verdens miljøministre understreker alvoret, men sliter med å rapportere positive resultater. Videreføringen av Kyotoavtalen til 2020 som reddet konferansen fra total fiasko vil ha en helt marginal påvirkning på reduksjon av globale utslipp. Mens utslippene må reduseres nå er man bare enige om å bli enig i 2015 om en avtale som skal tre i kraft i 2020. Fortsetter globale utslipp å øke med 2-3 prosent per år frem til 2020 er det bare i teorien mulig å redusere oppvarmingen til to grader.
Mens FN sier utslippene i rike land må begrenses med inntil 40 prosent innen 2020, legger norske politikere, gjennom sitt klimaforlik, opp til liten eller ingen reduksjon i Norge, og har ikke engang satt et nasjonalt mål for hva utslippene skal være i 2020. Hoveddelen av verdens kjente fossile ressurser må bli liggende i bakken for at global oppvarming ikke skal overstige to grader. Men ingen av verdens største oljeselskaper, inklusive Statoil, innrømmer at dette har noe med dem å gjøre.
For første gang i moderne historie leverer vi en klode i dårligere forfatning til neste generasjon. Problemene framtidige klimaendringer vil påføre våre barnebarn øker foruroligende for hvert år som går uten handling. Det er nå mer viktig enn noen gang at verdens folk mobiliserer i kampen mot klimaendringene.
Togradersmålet - bakgrunn
Svært lite kom ut av klimatoppmøtet i København i 2009, der president Obama til slutt tok ledelsen i å utforme den såkalte "Copenhagen Accord" som skulle redde møtet fra total fiasko. Uforpliktende i sin karakter inneholdt denne avtalen likevel ett viktig tall. Den anerkjenner det vitenskapelige syn at global oppvarming skal begrenses til to grader over førindustriell temperatur. Det er en posisjon som ble lansert allerede på den første globale klimakonferansen for oppfølging av FNs klimakonvensjon, ledet av den daværende tyske miljøminister Angela Merkel i 1995. 167 land, ansvarlig for 87 prosent av verdens utslipp av klimagasser, signerte avtalen i København.
Så langt har vi økt den globale temperaturen med ca 0,8 grader, noe som har medført langt større ødeleggelser enn forskerne forventet. En dramatisk minimumsrekord for den arktiske sjøisen ble satt i september, da arealet var halvert, og volumet mer enn halvert, siden målingene begynte i 1979. Området over Nordpolen er i ferd med å forvandle seg fra et varmeskjold til en akselerator for global oppvarming. Havene er blitt surere og viktige næringskjeder er truet. USA har opplevd sin verste tørkesommer på mer enn 50 år, og orkanen Sandy sendte sjokkbølger over landet som i 2012 opplevde sitt varmeste og mest ekstreme vær i historien. Utviklingsland opplever tilsvarende hendelser, med større konsekvenser og tap av langt flere menneskeliv, selv om dette ikke vekker tilsvarende oppmerksomhet i vestlige media.
Alt dette har fått mange forskere, og folk i små øystater og utviklingsland rammet av ekstremvær til å mene at to grader ganske enkelt er for mye. NASA-forsker James Hansen, kanskje verdens mest prominente klimatolog, har betegnet to grader oppvarming som oppskrift på klimakatastrofe. Mens to grader er bunnen av alle bunnlinjer for de som føler et solidarisk ansvar for de neste generasjoner, er vi med dagens utslippstrender på full fart mot fire grader eller kanskje seks. Fremdeles opererer de fleste rapportene med scenarier som i teorien begrenser oppvarmingen til to grader. Men dette ser mer og mer ut til å være en pliktøvelse for ikke å gi opp et mål som verdens ledere er enige om, men ikke klarer å gjennomføre. For eksempel sier Det Internasjonale Energibyrået at med dagens utslippstrend må all ny kraftproduksjon etter 2017 gi nullutslipp. Samtidig melder World Resources Institute at 1199 nye kullkraftverk er under planlegging. De fleste tograder-scenarier opererer da også med negative reduksjonstall etter 2050, det vil si vi må trekke klimagasser ut av atmosfæren. Slike løsninger er svært usikre.
Sammenhengen mellom klimagasser og temperatur
Tabellen nedenfor er tatt fra FN klimapanels siste hovedrapport som kom i 2007. Den viser sammenhengen mellom innhold av klimagasser i atmosfæren, når utslippene når sitt globale toppnivå, forventet temperaturøkning og nødvendige utslippsendringer for å nå ulike nivåer av global oppvarming. Som en ser er 2⁰C det mest optimistiske scenariet det opereres med, og vi har allerede nådd et innhold i atmosfæren som tilsier en temperaturøkning mellom 2 og 2,4 ⁰C. Innholdet av drivhusgasser i atmosfæren øker nå jevnt med ca. 2 ppm (deler per million) per år. Dersom utslippstoppen skjer senere (sannsynlig nå at denne vil inntreffe etter 2020), vil kravene til utslippsreduksjoner innen 2050 bli større. Skal vi fortsatt begrense den globale oppvarmingen til to grader kan tabellen tolkes til at utslippsreduksjonene i 2050 må være 85 prosent eller mer sett i forhold til 2000.
En utslippsverden i endring
Siden 1990 har globale utslipp av CO₂ økt med 58 prosent, og øker nå med ca. 3 prosent i året. Men mens fattige land i 1990 bare sto for 29 prosent av utslippene er andelen nå økt til 56 prosent. Tabellen nedenfor viser utslippene per person i 2011. Kina er nå på EU-nivå. Mens utslippene i EU har gått ned har utslippene i Norge fortsatt å øke, og ligger over EU-nivå til tross for at 96 prosent av energiproduksjonen vår kommer fra vannkraft.
Tidsklemma
Figur 1 viser tidsklemma for å begrense global oppvarming til 2 ⁰C. Utslippene av klimagasser må reduseres dramatisk per år hvis utslippstoppen forskyver seg i tid. De fleste scenarier med sen utslippstopp gir derfor negative utslipp, dvs CO₂ må fjernes fra atmosfæren, mot slutten av perioden.
Kilde: Tograder.no
Rapporter om togradersmålet
En rekke rapporter, de fleste helt ferske og utgitt i forkant av klimatoppmøtet i Doha i slutten av november, understreker det økende alvoret i klimakrisa, tidsklemma vi står ovenfor, og hva som skal til for å nå togradersmålet.
Hva skjedde i Doha – gapet til togradersmålet
En oppsummering av hva som må til for at vi skal ha en rimelig sjanse (50-80 prosent) for å begrense den globale oppvarmingen til to grader, og beslutningsgapet som eksisterer, er vist i tabellen nedenfor. Tallene baserer seg bl.a. på informasjon fra FNs klimapanel som oppsummerer den beste kunnskapen vi hadde før 2007. Siden den gang har globale utslipp fortsatt å øke og det er satt nye rekorder i årlige utslipp. Utslippsendringene har fulgt de mest pessimistiske utslippsbaner til klimapanelet som gir en global oppvarming på 4,9-6,1 ⁰C i 2100. Siden så store mengder CO₂ har blitt tilført atmosfæren siden 2007, er de nødvendige utslippsreduksjonene tilsvarende større. Der tall er brukt fra Klimapanelet er derfor de høyeste anslagene for nødvendige utslippsendringer brukt.
Togradersmålet og den norske klimameldingen
Norske utslipp av klimagasser var ca. 50 millioner tonn per år i 1990. I 2011 var de økt til 53 millioner tonn. Ifølge IEA har Norge Vestens største vekst i utslipp av CO₂ de siste 20 årene. For at global oppvarming skal kunne begrenses til to grader, må ifølge FNs klimapanel (2007) rike land redusere sine utslipp med 25-40 prosent innen 2020 i forhold til hva de var i 1990. På grunn av forsinkelse i gjennomføring av tiltak, og en utslippsbane som gir 4,9-6,1 grader oppvarming i 2100, antas nødvendige reduksjoner per i dag å være 40 prosent. Det betyr at utslippene av klimagasser i Norge må reduseres til 30 millioner tonn i 2020 om vi skal følge FNs anbefalinger for rike land.
Klimameldingen legger til grunn at utslippene i Norge skal reduseres med 30 prosent til 35 mill tonn. Med enkel regning gir dette et utslippsmål for Norge på 40 mill tonn i 2020 når 2/3 skal tas på hjemmebane og resten ved kvotekjøp. Men her er det tallakrobatikk ute går. Klimameldingen tar utgangspunkt i at norske utslippsreduksjoner gjøres i forhold til en teoretisk referansebane der utslippene i 2020 er beregnet til 59 millioner tonn. I forhold til denne banen skal så utslippene i Norge reduseres med 15-17 mill tonn, som riktignok er ca 30 prosent av utslippene i 1990. Men i praksis betyr dette at målene i Klimameldingen kan oppfylles ved å redusere utslippene i 2020 til kun 44 mill tonn, eller bare 12 prosent mindre enn de var i 1990. Klimameldingen har heller ingen måltall for hva norske klimagassutslipp skal være i 2020. Da ville det være nødvendig å ha en handlingsplan med sektorvise utslippskutt som følges opp på en årlig basis. Er denne unnlatelsen gjort bevisst for å komme frem til et forlik? De tiltakene som så langt er vedtatt, vil trolig ikke gi nevneverdige utslippskutt i Norge i forhold til 1990 i det hele tatt.
Norge er en pådriver i de internasjonale klimaforhandlingene. Det viktigste arbeidet nå er å sørge for at avtalen som skal på plass i 2015 om utslippsreduksjoner (ADP) blir så ambisiøs som mulig. Norsk troverdighet i dette arbeidet vil øke om vi også reduserer norske utslipp i tråd med hva som er nødvendig i forhold til FNs anbefalinger.
Togradersmålet og norsk petroleumspolitikk
Klimameldingen inneholder ingen tiltak vedrørende redusert oljeutvinning. Statoil har i virkeligheten en strategi som er avhengig av at de internasjonale klimaforhandlingene om å begrense den globale oppvarmingen mislykkes. Togradersmålet krever en sterk begrensning i global oljeproduksjon, spesielt når det gjelder utvinning av ukonvensjonelle kilder som oljesand.
Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) er investor i en rekke selskaper som utvinner kull og olje. Mange av dem er i enda større grad enn Statoil økonomisk avhengige av at de internasjonale klimaforhandlingene mislykkes. Om Norge vil, kan pensjonsfondet flytte investeringer til utvikling og produksjon av fornybar energi som verden trenger sårt ifølge rapportene referert til i dette notatet. Det er også grunn til å anta at avkastningen fra investeringer i fornybar energi er sikrere enn investeringer i fossil energi på sikt. Slike investeringer vil også gi Norge og verden nye bærekraftige arbeidsplasser.
Norfund, som i en årrekke har investert i fornybar energi i utviklingsland, har vist at dette er sunn forretning, og har hatt en større prosentvis avkastning enn pensjonsfondet. Så langt har ikke Finansdepartementet vært villig til å gå inn i denne type resonnement når det gjelder pensjonsfondet.
Fortsatt er det mulig for verden å unngå en klimakatastrofe. Stortingsperioden 2013-2017 er imidlertid den siste der verden fortsatt har en mulighet til å begrense den globale oppvarmingen til to grader. Det er nå vi trenger politikere som tar solidaritet mellom generasjonene på alvor og straks griper tak i vår tids største kollektive utfordring; å lukke det veldige gapet mellom de klimatiltakene som er nødvendige og de som faktisk blir iverksatt.
Denne ukens fem utvalgte: Kinas klimamål skuffer, Sverige bommer helt på sine, Brasil tar initiativ, kloden er i dårlig form og klimatilpasset sopp blir farligere for helsen.
