Gir FNs klimapanel (IPCC) oss de riktigste estimatene for hvordan temperaturen vil utvikle seg med global oppvarming? Nei, sier økonomen Sir Nicholas Stern og NASA-forsker James Hansen. De mener at IPCC undervurderer superforutsetningene; de store saktevirkende tilbakekoblingene. Hvem har rett?

Temperaturmodellene som IPCC baserer seg på, har som forutsetning at de store saktevirkende tilbakekoblingene ikke gir særlig klimaeffekt før 2 graders global oppvarming, og bare en liten effekt framover mot 3 og 4 grader. IPCC følger praksisen med bare å ta hensyn til det som er vitenskapelig sikkert. I og med at det er vitenskapelig usikkerhet om når og hvor mye de store saktevirkende tilbakekoblingene vil gi av klimagasser og økt varmepådriv, ja da velger IPCC å vekte disse veldig forsiktig i temperaturmodellene.

De store tilbakekoblingene kan grovt sett deles inn i hurtigvirkende og saktevirkende.

Her er de to store hurtigvirkende: Mer vanndamp i atmosfæren, og mer sot i atmosfæren. Effektene av mer vanndamp er et betydelig varmepådriv. Mer sot i atmosfæren har en mindre, men kjølende effekt. Effektene av både vanndamp og sot ansees som vitenskapelig sikre, og er dermed lagt inn som forutsetninger i temperaturmodellene som IPCC baserer seg på.

De saktevirkende tilbakekoblingene er de som Hansen og Stern mener er undervurdert av IPCC:

1. Flater med is eller snø som smelter vekk og erstattes av varmeabsorberende overflater som vann, stein, jord eller planter. Solstrålene kommer til jorda som kortbølget lys. Hvis disse treffer is eller snø, vil 90 prosent reflekteres tilbake gjennom atmosfæren. Hvis de treffer noe annet, blir de omdannet til varme. Varmestrålene er langbølget og disse bremses av drivhusgassene i atmosfæren. Mindre snø og is gir dermed økt varmepådriv.

2. Smelting av tundraen i Sibir, Alaska og Canada vil gi store utslipp av drivhusgassene metan og CO₂. Tundraen består for en stor del av frossen myr. Når denne tiner, starter den naturlige nedbrytingen av organisk materiale. Nedbryting med lufttilgang gir CO₂. Nedbryting i vann gir metan, som er en 23 ganger sterkere drivhusgass enn CO₂. Det er over dobbelt så mye karbon i tundraen som i atmosfæren.

3. Utslipp av metan fra metanhydrater i arktiske havområder, når vanntemperaturen stiger. Metanhydratene på grunt vann er de som vil smelte først. Utslippene blir både metan og CO₂. Mengden metanhydrater i arktiske havområder er beregnet å være i samme størrelsesorden som alle kjente reserver av olje, kull og gass til sammen.

4. Økt frigjøring og redusert binding av CO₂ i karbonsyklusen. Med stigende temperatur øker bindingen av karbon i naturen gjennom fotosyntesen. Men tørke og høyere temperaturer gir etter hvert økte utslipp av CO₂ fra naturen. Jord og planter på landjorda inneholder tre ganger så mye karbon som atmosfæren. På et tidspunkt, som det altså er vitenskapelig usikkerhet om, vil karbonsyklusen gå over til å bli negativ. Det vil si at naturen sjøl slipper ut mer CO₂ enn den binder.

Stor risiko for hurtigere temperaturøkning

Som vi ser er det enorme dimensjoner på disse store saktevirkende tilbakekoblingene, som altså IPCC ikke har lagt særlig vekt på, men som James Hansen og Nicholas Stern mener at de burde ha gjort.

I rapporten En framtid du ikke vil ha presenterer jeg Hansen og Sterns argumentasjon rundt dette. I intervjuer med direktøren på Bjerknessenteret Tore Furevik og biologen Dag Olav Hessen, spør jeg hva de mener om saken. Både Furevik og Hessen støtter Hansen og Stern. Det vil si at alle disse mener at temperaturen på kloden mest sannsynlig vil stige raskere enn det IPCC sier.

– Det er stor risiko for at de store tilbakekoblingene, som gir mer karbon til atmosfæren, vil være i gang før to grader, sier Hessen i intervjuet.