Klimapolitikken og 2021-valget: Fordeler og ulemper skal fordeles
Partiene må utvikle klimapolitikk som folk flest oppfatter som rettferdig. Bompengeopprøret foran lokalvalget i 2019 viste hvilken sprengkraft som ligger i spørsmålet om rettferdig fordeling.
Rødts forslag til CO₂-avgift med klimarabatt vil gi lettelser til lavinntektsgrupper og i distriktene – ikke Tesla-kjørende hytteeiere i storbyene.
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Programprosessene i partiene foran stortingsvalget i 2021 er allerede i gang, og de aller fleste partiene forbereder seg på å levere tilstrekkelig kraftfull klimapolitikk til at Norge når 2030-målene som ble forhandlet frem i Paris i 2015.
Norge skal kutte klimagassutslippene med 45 prosent innen 2030, og skal gjøre det i samarbeid med EU. Og det er god grunn til å tro at målene vil bli enda strammere før vi skriver 2030. Da er det ikke lenger nok å satse på jernbane, forskning, regnskog og kvotekjøp.
Det vil bli krevende å halvere utslippene på bare ti år. Frem mot stortingsvalget 2021 er det dermed duket for kamp om hvem som skal betale regningen for at norske utslipp har stått på stedet hvil siden 1990.
Det betyr at vi står overfor reelle interessekonflikter. For når politikerne i programprosessene skal velge klimatiltak, så fordeler de i praksis fordelene og ulempene mellom folk.
Figur 1. Rettferdig klima. Treff i norske kilder i mediedatabasen Retriever.
Grønne avgifter rammer sosialt skjevt
Den store utfordringen med grønne avgifter er at de rammer sosialt skjevt. Det er nettopp dette de gule vestene har protestert mot i Frankrike, og det samme vi ser i det norske bompengeopprøret.
Bompenger skiller ikke mellom fattig og rik, og rammer dermed familier med lav og middels inntekt langt hardere enn familier med høy inntekt.
Det som gjør grønne avgifter enda mer krevende, er at muligheten til å leve klimavennlig ikke er rettferdig fordelt i samfunnet. Mens mange familier kan kutte bomregningen ved å kjøpe elbil, er det langt utenfor rekkevidde for familier med dårligere økonomi.
Nei til pisk og nei til gulrot
CICERO Senter for klimaforskning har undersøktnordmenns holdninger til økte priser på olje, diesel og bensin. Omtrent halvparten sier nei. Økt bensinpris får stor støtte blant velgerne til MDG (65 prosent), Rødt (51 prosent), SV (47 prosent) og Venstre (39 prosent). Men i Arbeiderpartiet støtter bare 20 prosent økt pris på bensin, i Senterpartiet 13 prosent, i Høyre er støtten på 11 prosent og blant Fremskrittspartiets velgere ikke overraskende bare 5 prosent.
Pisk er altså måtelig populært. Men det interessante er at også gulrot kan bli upopulært. Nordmenn aksepterer ikke klimapolitikk de opplever at først og fremst kommer de rike til gode. Elbilfordelene er et godt eksempel.
Upopulær gulrot gir ja til Tesla-avgift
Momsfritak også på dyre elbiler er et godt og effektivt klimapolitisk tiltak. Folk kjøper elbiler. Men momsfritak på dyre elbiler oppleves som dypt urettferdig. Ved starten av det nye året kom nyheten om at 7 av 10 støtter en «Tesla-avgift» – i form av å fjerne momsfritaket på elbiler over 600.000 kroner.
At klimatiltaket er effektivt, er ikke godt nok, hvis det oppleves som fordelingsmessig urettferdig.
Jakten på en klimapolitikk som er rettferdig nok
Hva bør så politikerne ta med inn i programkomiteene når de skal utforme en ny og rettferdig klimapolitikk? Det vil naturligvis variere fra parti til parti, men i forskningslitteraturen finner vi noen forslag til kriterier for en rettferdig klimapolitikk.
For det første betalingsevne. De som har størst betalingsevne bør yte de største bidragene når klimaproblemet skal løses.
Det andre kriteriet tar utgangspunkt i muligheter. Resonnementet er her at ulike mennesker har ulikt potensial for å redusere sine utslipp. Folk med stort personlig (karbon)forbruk har større potensial for å kutte egne utslipp enn folk med lavt (karbon)forbruk.
Isaksen og Narbel finner i en studie av nordmenns karbonavtrykk at karbonavtrykk og inntekt har et én-til-én-forhold i Norge. Jo mer du tjener, jo høyere utslipp har du altså. De 10 prosent rikeste husholdningene i Norge står for tre ganger så høye utslipp av klimagasser som de 10 prosent fattigste.
Et tredje kriterium er behov. Ideen er her at alle mennesker har krav på å få oppfylt visse grunnleggende behov og at klimapolitikken ikke bør være til hinder for dette.
For det fjerde kan en fordeling av byrder som tilfredsstiller de første tre kriterienefremstå som urettferdig dersom noen kan oppfylle sine forpliktelser med mindre innsats enn andre.
Folk flest er svært opptatt av rettferdig fordeling
Folkets motstand mot Tesla-avgiften henger sammen med at nordmenn flest er svært opptatt av rettferdig fordeling. Økonomene Alexander W. Cappelen, Ingvild Almås og Bertil Tungodden finner i et eksperiment at nordmenn er mer opptatt av rettferdighet enn effektivitet – de er mer opptatt av å fordele kaka likt enn at kaka som fordeles er så stor som mulig (Cappelen 17/01/2020).
Nordmenn er altså mer opptatt av relative enn absolutte gevinster. Det er stikk i strid med det økonomer og teknokrater tradisjonelt har utformet av løsninger. Men et helt grunnleggende premiss når klimapolitikken frem mot 2030 og 2050 skal utformes.
Koch, M., Gullberg, A. T., Schoyen, M. A., og Hvinden, B. (2016). "Sustainable welfare in the EU: Promoting synergies between climate and social policies". Critical Social Policy, 36(4), 704-715.
