Programprosessene i partiene
foran stortingsvalget i 2021 er allerede i gang, og de aller fleste
partiene forbereder seg på å levere tilstrekkelig kraftfull
klimapolitikk til at Norge når 2030-målene som ble forhandlet frem
i Paris i 2015.

Norge skal kutte
klimagassutslippene med 45 prosent innen 2030, og skal gjøre det i
samarbeid med EU. Og det er god grunn til å tro at målene vil bli
enda strammere før vi skriver 2030. Da er det ikke lenger nok å
satse på jernbane, forskning, regnskog og kvotekjøp.

Det
vil bli krevende å halvere utslippene på bare ti år. Frem mot
stortingsvalget 2021 er det dermed duket for kamp om hvem som skal
betale regningen for at norske utslipp har stått på stedet hvil siden 1990.

Det
betyr at vi står overfor
reelle interessekonflikter. For når politikerne i programprosessene
skal velge klimatiltak, så fordeler de i praksis fordelene og
ulempene mellom folk.

Grønne avgifter rammer sosialt skjevt

Den
store utfordringen med grønne avgifter er at de rammer sosialt
skjevt. Det er nettopp dette de gule vestene har protestert mot i
Frankrike, og det samme vi ser i det norske bompengeopprøret.

Bompenger
skiller ikke mellom fattig og rik, og rammer dermed familier med lav
og middels inntekt langt hardere enn familier med høy inntekt.

Det som
gjør grønne avgifter enda mer krevende, er at muligheten til å
leve klimavennlig ikke er rettferdig fordelt i samfunnet. Mens mange
familier kan kutte bomregningen ved å kjøpe elbil, er det langt
utenfor rekkevidde for familier med dårligere økonomi.

Nei til pisk og nei til gulrot

CICERO
Senter for klimaforskning har undersøktnordmenns holdninger
til økte priser på olje, diesel og bensin. Omtrent halvparten sier
nei. Økt bensinpris får stor støtte blant velgerne til MDG (65
prosent),
Rødt (51
prosent),
SV (47
prosent)
og Venstre (39
prosent).
Men i Arbeiderpartiet støtter bare 20
prosent
økt pris på bensin, i Senterpartiet 13
prosent,
i Høyre er støtten på 11
prosent
og blant
Fremskrittspartiets
velgere
ikke overraskende bare 5
prosent.

Pisk er
altså måtelig populært. Men det interessante er at også gulrot
kan bli upopulært. Nordmenn aksepterer ikke klimapolitikk de
opplever at først og fremst kommer de rike til gode. Elbilfordelene
er et godt eksempel.

Upopulær gulrot gir ja til Tesla-avgift

Momsfritak også på dyre elbiler er et godt og effektivt klimapolitisk tiltak. Folk kjøper elbiler. Men momsfritak på dyre elbiler oppleves som dypt urettferdig. Ved starten av det nye året kom nyheten om at 7 av 10 støtter en «Tesla-avgift» – i form av å fjerne momsfritaket på elbiler over 600.000 kroner.

At klimatiltaket er effektivt, er ikke godt nok, hvis det oppleves som fordelingsmessig urettferdig.

Jakten på en klimapolitikk som er rettferdig nok

Hva bør
så politikerne ta med inn i programkomiteene når de skal utforme en
ny og rettferdig klimapolitikk? Det vil naturligvis variere fra parti
til parti, men i forskningslitteraturen finner vi noen forslag til
kriterier for en rettferdig klimapolitikk.

For det
første betalingsevne.
De som har størst betalingsevne bør yte
de største bidragene når
klimaproblemet
skal løses.

Det
andre kriteriet tar utgangspunkt i muligheter.
Resonnementet er her at ulike mennesker har ulikt potensial for å
redusere sine utslipp. Folk med stort personlig (karbon)forbruk har
større potensial for å kutte egne utslipp enn folk med lavt
(karbon)forbruk.

Isaksen
og Narbel finner i en studie av nordmenns karbonavtrykk at
karbonavtrykk og inntekt har et én-til-én-forhold i Norge. Jo mer
du tjener, jo høyere utslipp har du altså. De 10
prosent rikeste husholdningene i Norge står for tre ganger så høye
utslipp av klimagasser som de 10
prosent fattigste.

Et
tredje kriterium er
behov.
Ideen er her at alle mennesker har krav på å få oppfylt visse
grunnleggende behov og at klimapolitikken ikke bør være til hinder
for dette.

For det fjerde kan en fordeling av byrder som tilfredsstiller de første tre kriterienefremstå som urettferdig dersom noen kan oppfylle sine forpliktelser med mindre innsats enn andre.

Folk flest er svært opptatt av rettferdig fordeling

Folkets
motstand mot Tesla-avgiften henger sammen med at nordmenn flest er
svært opptatt av rettferdig fordeling. Økonomene Alexander W.
Cappelen, Ingvild
Almås og Bertil Tungodden finner i et eksperiment at nordmenn er mer
opptatt av rettferdighet enn effektivitet – de er mer opptatt av å
fordele kaka likt enn at kaka som fordeles er så stor som mulig
(Cappelen 17/01/2020).

Nordmenn
er altså mer opptatt av relative enn absolutte gevinster. Det er
stikk i strid med det økonomer og teknokrater tradisjonelt har
utformet av løsninger. Men et helt grunnleggende premiss når
klimapolitikken frem mot 2030 og 2050 skal utformes.

Kilder:

Cappelen,
Alexander 17/01/2020. Like store kakestykker viktigere enn større kaker.

Dagbladet
02/01/2020. Massivt flertall for å redusere elbilfordelene.

Gullberg,
A.T, J. Hovi og J. Vevatne, 2006. "U-landsdeltakelse
i klimaregimet – muligheter og barrierer".
Internasjonal politikk,
64
(2): pp.
147-172.

Isaksen,
E. T., & Narbel, P. A. (2017). "A
carbon footprint proportional to expenditure – A case for
Norway?", Ecological Economics, 131,
152-165.

Klassekampen
21/11/2016.
De rikeste er CO₂-syndere.

Koch,
M., Gullberg, A. T., Schoyen, M. A., og Hvinden, B. (2016).
"Sustainable
welfare in the EU: Promoting synergies between climate and social
policies". Critical Social Policy, 36(4),
704-715.