Klimarelaterte vannskader vil koste dyrt – er Norge forberedt?
Europa står foran store helsemessige, miljømessige og økonomiske utfordringer som følge av klimaendringene. Advarselen kommer fra Det europeiske miljøbyrået (EEA) i en fersk rapport.
Kommentar
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Stigende havnivåer og mer ekstremvær – som hyppige og mer intense hetebølger og episoder med flom, tørke eller storm – vil ramme oss på grunn av klimaendringene, heter det i rapporten. Omfanget og konsekvensene vil avhenge av tempoet i gjennomføringen av FNs globale avtaler om kutt av klimagassutslippene og hvor fort vi får på plass tiltak som kan redusere den store risikoen som klimaendringene representerer.
Ifølge det internasjonale forsikringsselskapet Swiss Re var forsikringskostnader knyttet til naturskader og menneskeskapte skader globalt i 2015 på hele 37 milliarder amerikanske dollar. Selskapet hadde da regnet med 353 «katastrofer», naturkatastrofer utgjorde 198 av disse. I tillegg kommer høyst sannsynlig skadekostnadene knyttet til overvann og tilbakeslagsskader og mange andre mindre skader som skjer ved naturulykker. Disse blir nemlig ikke alltid tatt med fordi de ikke er definert som «ekstremhendelser».
Ifølge rapporten fra Det europeiske miljøbyrået har europeiske land siden 1980 tapt over 400 milliarder euro på grunn av klimarelaterte ekstremhendelser. Er Norge godt nok forberedt på det som venter oss av ekstremvær de neste tiårene?
Trenger bedre klimadata og nye klimamodeller
G20-landene er enige om at man trenger bedre skadedata for å forstå risikoen knyttet til klimaendringene. OECD har mandat til å skaffe fram gode analyser og hente inn kunnskap som grunnlag for retningslinjer for medlemsland og utviklingsland om hvordan den nye risikoen som klimaendringene representerer kan håndteres.
Det er stor usikkerhet knyttet til om verden klarer å nå togradersmålet – eller aller helst målet om maksimum 1,5 graders global oppvarming. Dagens prognoser tilsier at vi kan lande helt opp mot 4–6 graders oppvarming hvis vi ikke klarer å snu utviklingen i tide. Hva slike temperaturstigninger innebærer for kloden, vet vi ikke nok om. Med et så usikkert bakteppe blir trender og kartlegging av katastrofer og større hendelser gjennom skadedata helt essensielt.
I forsikringsbransjen globalt har man startet en diskusjon om hvilke nye skadedata vi må få inn i klimamodellene. Skadedata fra forsikring vil også gi viktig informasjon om hva, hvor mye og hvor man bør prioritere å investere i forebyggende virkemidler. Slike data vil også gjøre det lettere for myndigheter og bedrifter å forebygge og forsikre seg mot skader, og i tillegg: oppnå en riktigere prising av aksjer og obligasjoner for å kunne utvikle et velfungerende marked for forsikring av risiko for klimarelaterte skader.
Forsikringsnæringen har viktige skadedata
Finans Norge har siden åttiårene samlet inn skadestatistikk fra forsikringsselskapene på alle bygninger, næringsavbrudd, motorvogner og «objektiver» som er forsikret. Skadestatistikk er viktig for forsikringsselskapene når de skal prise risikoen de tar. Jo bedre risikobilde, jo riktigere premie å konkurrere på.
I 2008 gjorde bransjen et lurt vedtak. I regi av Finans Norge ble aktørene enige om å skille ut skader som knytter seg til overvann og tilbakeslag i bygninger fra private, kommuner og næringsvirksomhet, slik at man kunne følge utviklingen gjennom skadestatistikken.
Statistikken for vannskader og naturskader er videreutviklet og tilgjengeliggjort, og er den viktigste informasjonskilden over trender og det å forstå utviklingen av klimarelaterte skader og identifisere sårbare områder. Bredden i statistikken – og det at den er så åpen – er unikt i europeisk sammenheng. De store reassurandørene som Swiss Re og Munich Re viser kun skadedata på et globalt nivå.
Finans Norge deler også disse forsikringsdataene med relevante myndigheter som etterspør dem med sikte på å dra lærdom av hendelsene og bli bedre på forebygging. Finans Norge har lenge argumentert for at også myndighetene selv må skaffe seg et bedre risikobilde gjennom bedre skadedata. Her bør det skje en bedre samkjøring for å få et mer helhetlig og riktig risikobilde.
Overvann er ikke en hendelse fra Gud
Et svært viktig skille går mellom overvann og naturskader. Det er viktig å ha dette skillet klart for seg fordi et mer korrekt skille kan og bør påvirke organisering, ansvar og ressursfordeling. Dette skillet vil bli mer utfordrende etter hvert som klimaendringene blir tydeligere.
Overvann i byer og tettsteder øker mest av alle skader. Klimaprognosene tilsier hyppigere og flere kraftige regnskyll slik vi så i Asker og Bærum i august 2016. Dette ene regnskyllet har til nå kostet forsikringsselskapene og deres kunder over 250 millioner kroner.
Det er viktig å få frem at slike skader ikke er utløst av naturen selv. De skyldes bruk av tette flater med asfalt i kombinasjon med at myndighetene valgte å legge bekker og vassdrag i rør på 50- og 60-tallet for å styre vannet og unngå forurenset overvann. Dette nettverket av rør og ledninger er dessuten dårlig vedlikeholdt. Det lekker og kapasiteten til å ta unna nedbør er blitt svært dårlig.
Klimaendringer med mer kraftige regnskyll er dråpen som gjør at konsekvensene blir store og dyre. Det er kostbart for kommunen å bytte ut rør under bakken, og mange kommuner har latt være å prioritere disse investeringene. Dessuten: mange kommuner kjenner ikke til hvor de sårbare områdene for skade er. Den informasjonen sitter forsikringsbransjen med.
Økende skadetrend
Flommer har historisk sett kommet og gått med ulikt mellomrom. Statistikken viser en tendens til at de nå kommer stadig oftere; vår statistikk i Finans Norge viser en kraftig økning siden 2008. Antall meldte skader knyttet til overvann og tilbakeslag var i 2008 på 18.000, mens tallet for samme type skader i 2016 viste hele 28.000 skader. Erstatningsutbetalingen for disse skadene var økt til 1,3 milliarder i 2016, mot 700 millioner i 2008.
FIGUR 1: Grafen viser utviklingen på antall meldte skader fra flom, stormflo, skred, overvann og tilbakeslag i bygninger hos private, kommuner og næringsvirksomhet. Kilde: Finans Norge
Overvann koster mer enn alle naturskader
Økningen av skader skyldes ikke klimaendringer alene, men en kombinasjon av dårlig planlegging av bygg i eksponerte områder og vedlikeholdsetterslep i vann- og avløpsnettet. Mer optimal planlegging og investeringer i forebygging krever kunnskap om sårbare områder, såkalte «hot-spots». Og da trenger man gode skadedata.
Norske myndigheter har hatt fokus på naturskader og i liten grad overvannsskader. De er mer dramatiske, og man levde i den tro at de også kostet mest. I Figur 2 vises overvann og tilbakeslagsskader («værskader») opp mot naturskader. Her ser man at kostnader fra overvanns- og tilbakeslagsskader i bygninger som er forsikret utgjør mer enn alle naturskader i Norge. Skader på annen infrastruktur som ikke er forsikret (veier, jernbane, broer etc) er ikke med her. Her mangler man også skadedata.
Figur 2: Erstatningsutbetaling fra 2008-2016 (mill. kr KPI-justert). *Begrepet «værskader» knytter seg til overvann og tilbakeslag fra vannskadedata («vask»). NP refererer til NaturskadePoolen. Kilde: Finans Norge
Mangler et helhetlig risikobilde
Vedlikeholdsetterslep og lite tilpasset planlegging har medført at infrastrukturen i byene er spesielt sårbare for klimaendringene. Ifølge den nasjonale rapporten «Klima Norge 2100» forventes opp til 40 prosent mer nedbør de neste 30–40 år. To tredjedeler av alle EU-borgere bor i byer, og tallet stiger.
Foruten natur- og overvannskadene vil klimaendringene innebære økte forsikringsskader på andre forsikringsprodukter som blant annet motorvogner (biler som «drukner»), avbrudd i næringsvirksomhet, forurensningsskader og strømbrudd. Annen infrastruktur som vil bli rammet av klimaendringene er kommunale og fylkeskommunale veier, jernbanenettet, broer, havner og jordbruk.
Utvalget som utarbeidet NOU 2015:16 om overvann i byer og tettsteder regnet seg fram til at dette vil koste mellom 40–100 milliarder i skader på bygg, broer, jernbaner og veier de neste 40 år, om ikke forebygging prioriteres høyere. Anslaget er forholdsvis konservativt. Staten og kommunene har i dag ingen oversikt over skadene som treffer dem eller hva alle skadene koster samfunnet. Da er det vanskelig å fatte de riktige beslutningene og sette inn de riktigste tiltakene.
Hvor mye lønner det seg å forebygge?
Overordnede føringer og premisser for klimatilpasning og forebyggingstiltak skjer i hovedsak på globalt og europeisk nivå hvor Paris-avtalen (UNFCCC) og Sendai Framework for Disaster Risk Reduction (SFDRR) fra 2015 er de to mest konkrete. Norge har forpliktet seg til å følge og følge opp begge, men har vært kritisert for ikke å ha mer konkrete nasjonale planer i lys av at tilpasning og forebyggingstiltak må skje lokalt.
Forebygging må ses opp mot kostnader og nytteverdi. Hva dette betyr vil variere etter hvem du spør. Her vil ansvaret for skadene være et sterkt insitament for prioriteringen av å satse på forebygging. Ifølge FN og Verdensbanken vil 1 dollar i forebygging bety 5–7 dollar spart. Et slikt regnestykke bør både investorer, herunder kommuner og norske myndigheter, være interessert i å forstå rekkevidden av. I dag faller kostnadene i all hovedsak på huseier når de rammes av en naturskade eller overvann.
En avgjørende faktor for fremtidig forebygging av overvann vil være om – og hvordan – regjeringen følger opp NOU2015:16 Overvann i byer og tettsteder. Et viktig poeng her er å øke kommunenes kunnskap om klima og sikre at dette får konsekvenser for alle kommuneplaner. Det hjelper likevel veldig lite med gode kommuneplaner hvis fagpersoner i kommuner blir overkjørt i arealplanlegging og enkeltsaker av ivrige lokalpolitikere som ønsker å fylle opp en slunken kommunekasse.
Hvordan kan en forsikring bidra til forebygging?
Finans Norge initierte i 2013, i samarbeid med ti kommuner og to forskningsinstitusjoner, et pilotprosjekt hvor store mengder skadeforsikringsdata ble overført til kommunene i den hensikt å avklare nytteverdien av dataene. Prosjektet viste at dataene ga verdifull kunnskap om sårbare soner og dermed gjorde kommunene i stand til å ta bedre beslutninger for skadeforebygging og mer optimale investeringer og vedlikeholdstiltak.
Prosjektet viste at forskningsdataene må forbedres slik at de lettere kan overføres til kommunen. Et slikt arbeid er selskapene villig til å yte, men støtter NOU2015:16 om overvann der anbefalingen er at staten må gå foran. Vi må sikre at alle kommuner får lik tilgang til dataene og helst at alle data samles gjennom samme plattform.
Et statlig prosjekt er i gang gjennom en nasjonal plattform kalt Naturfareforum.
Behov for mer privat-offentlig samarbeid
Paris-avtalen og Sendai-rammeverket trekker fram verdien og nødvendigheten av at kunnskap må deles på tvers i det offentlige og også mellom offentlig og privat sektor. Man må i større grad lære av tidligere hendelser gjennom systematisk innhenting og bruk av skadedata. På dette området ligger Norge foran gjennom en aktiv forsikringsbransje som har invitert til samarbeid med kommuner og nasjonale myndigheter i ulike privat-offentlige prosjekter.
Gjennom deltakelse i Framtidens Byer, i ekspertgrupper under EU, og som partner i det tverrsektorielle innovasjonsprosjektet Klima2050 har Finans Norge vært en aktiv privat part for synliggjøring av klimarisiko og samarbeid mellom privat og offentlig sektor.
Ansvar for skadene – en viktig driver
Alle kommuner, næringsliv og private, kjøper forsikring for overvann og naturskader. Kommunen kjøper også forsikring for ansvaret de kan komme i. Forurenser betaler-prinsippet sier at de som forårsaker skader skal betale. Men ansvaret skiller mellom skader som skyldes naturulykker (Act of God) og skader som skyldes menneskeskapte forhold.
Flertallet i NOU2015:16 om overvann anbefalte som den mest samfunnsøkonomiske optimale løsningen at kommunen tar ansvaret for overvannskader selv om årsaken til skadene kan komme fra ulike hold, og mulig ikke bare forhold kommunene har årsak i. Å la huseier fortsatt ha ansvaret, med en økende forsikringspremie, gir liten forebyggende effekt.
Hvis huseier blir værende med ansvaret vil kommunen verken måtte betale eller kjenne til hvor skadene er. Det store spørsmålet da blir om denne ansvarsfordelingen gir store nok insentiver for kommunene til å bruke betydelige midler til forebygging av svært kostbare skader de neste tiårene.
