I så fall er dette en kostbar konsekvens av en tydelig varslet katastrofe. Vi vet jo godt at misforholdet mellom behovet for kutt i CO₂-utslippene – og det som faktisk kuttes – er altfor stort. Likevel nøler vi med energiomstillingen. Det grelleste beviset på dette her til lands i år er regjeringens utlysning av 90 blokker. Gjennom et investeringsfremmende oljeskattesystem stiller fellesskapet store mengder risikokapital til rådighet for oljeindustrien. Politikernes håp med utlysningen er å kunne drive med olje- og gassvirksomhet lenge etter 2050. Klimaendringer og klimarisiko er noe andre må forholde seg til – en annen gang.

Økonomisk risiko

Dette selv om vi vet at det tryggeste og minst risikofylte er at verden i 2050 har sluttet å etterspørre olje, kull og gass. Hvilken finansiell risiko løper vi fordi politikere og næringsliv legger til grunn for sine beslutninger at vi ikke skal nå klimamålene? Dette temaet bør interessere – ikke minst i Rogaland som henter store skatteinntekter fra aktiviteter knyttet til forurensende energi.

I en kommentarartikkel, publisert i Financial Times i september, drøftes temaet av toppsjef Fiona Reynolds i investorkoalisjonen The Principles of Responsible Investment (PRI), opprettet av FN. Styreleder i PRI er Martin Skancke, som ledet Solberg-regjeringens Klimarisikoutvalg i 2018 og som har bakgrunn fra arbeidet til G20-landenes Rådet for finansiell stabilitet.