I så fall er dette en kostbar konsekvens av en tydelig varslet katastrofe. Vi vet jo godt at misforholdet mellom behovet for kutt i CO₂-utslippene – og det som faktisk kuttes – er altfor stort. Likevel nøler vi med energiomstillingen. Det grelleste beviset på dette her til lands i år er regjeringens utlysning av 90 blokker. Gjennom et investeringsfremmende oljeskattesystem stiller fellesskapet store mengder risikokapital til rådighet for oljeindustrien. Politikernes håp med utlysningen er å kunne drive med olje- og gassvirksomhet lenge etter 2050. Klimaendringer og klimarisiko er noe andre må forholde seg til – en annen gang.

Økonomisk risiko

Dette selv om vi vet at det tryggeste og minst risikofylte er at verden i 2050 har sluttet å etterspørre olje, kull og gass. Hvilken finansiell risiko løper vi fordi politikere og næringsliv legger til grunn for sine beslutninger at vi ikke skal nå klimamålene? Dette temaet bør interessere – ikke minst i Rogaland som henter store skatteinntekter fra aktiviteter knyttet til forurensende energi.

I en kommentarartikkel, publisert i Financial Times i september, drøftes temaet av toppsjef Fiona Reynolds i investorkoalisjonen The Principles of Responsible Investment (PRI), opprettet av FN. Styreleder i PRI er Martin Skancke, som ledet Solberg-regjeringens Klimarisikoutvalg i 2018 og som har bakgrunn fra arbeidet til G20-landenes Rådet for finansiell stabilitet.

Prosjektet Klimarisiko – finans og børs i regi av Norsk klimastiftelse er støttet av Finansmarkedsfondet og går av stabelen i 2018 og 2019. Som en del av prosjektet har 40 finansinstitusjoner og de 15 største selskapene på Oslo Børs (som ikke tilhører finans) deltatt i Klimastiftelsens kartlegging av om og i så fall hvordan disse håndterer og rapporterer klimarisiko. Rapporten ble lagt frem på et debattmøte i Oslo 4. desember 2018.

Fiona Reynolds og PRI beskriver hva som kan komme til å skje når myndighetene unnlater å iverksette helt nødvendig klimapolitikk: Presset for å få på plass større og mer omfattende klimatiltak vil bare øke og øke. PRI forutser en «uunngåelig politisk respons innen 2025 som vil være kraftig, brå og uryddig på grunn av forsinkelsen. Dette vil skape betydelig større forstyrrelser enn mange investorer og bedrifter er forberedt på i dag» (min oversettelse). Når klimaendringene blir så dramatiske at noe må gjøres – og det litt brennkvikt – blir responsen fra verdens politikere en mye strengere klimapolitikk – fort. 2025 er kun fem–seks år fra nå.

Reynolds og PRI mener mye av problemet bunner i at vi i dag mangler et solid grunnlag for å prise risiko knyttet til klimapolitikk og energiomstilling nøyaktig. Dermed blir markedene altfor avhengige av det hun kaller urealistiske politiske prognoser. Hun viser til New Policy Scenario, hovedscenarioet til Det internasjonale energibyrået (IEA), som legger til grunn at energibehovet vil øke i takt med befolkningsvekst og økonomisk vekst. Tross energieffektivisering og innfasing av store mengder fornybar energi vil behovet for forurensende energi være stort – også ut over 2050. Av norske myndigheter oversettes dette til at verden vil trenge olje og gass «i mange tiår til», vel vitende om at dette scenarioet ikke er forenlig med klimamålene.

Meglerhus: Selg oljeaksjene!

Artikkelen fra PRI-sjefen i Financial Times kom bare en uke etter at samme avis skrev at Europas største uavhengige meglerhus, Redburn, har fjernet sine anbefalinger om å kjøpe aksjer i integrerte oljeselskap. Anbefalingene går fra «løp og kjøp» til «kom deg ut», for å si det litt folkelig. Redburn er en viktig rådgiver til institusjonelle investorer og mener at oljebransjen står overfor en eksistensiell risiko fordi de langsiktige prognosene for oljeetterspørselen etter Redburns syn er opptil 30 prosent for høye. Som PRI mener Redburn at verdens politikere snart vil måtte respondere på klimakrisen ved å innføre langt strengere klimapolitikk, og at investorer undervurderer denne faktoren.

God, kunnskapsbasert risikostyring kan forhindre brå og kostbare korreksjoner i finansmarkedene. Så hva skjer med den finansielle stabiliteten vi er så avhengige av om både politikere, næringsliv og investorer litt for lenge grovt undervurderer behovet for å fase ut den forurensende oljen? Felles for noen av historiens dramatiske korreksjoner i finansmarkedene er at aktørene ikke evnet å legge merke til hva som bygget seg opp rett rundt dem. Finanskrisen i 2008 og Black Monday 19. oktober 1987 – da Oslo Børs raste nesten 20 prosent – er eksempler på dette. I etterpåklokskapens irriterende klare lys var det lett å se hvor og når man burde ha oppdaget de kommende krisene. Men da var det for sent. Enorme verdier forsvant over natten, en hel verden måtte slite med kostbare ettervirkninger i mange år.

Det store spørsmålet nå er: Tar næringsliv, finans og politikk tilstrekkelig hensyn til forholdene både The Principles of Responsible Investment og Redburn belyser i Financial Times? Dette bør vi som oljenasjon vurdere grundig.

SR-Bank: – Alt er ikke greit

I oljelandet Norge kan det se ut som om det er politikerne som henger lengst etter ved å lyse ut nye lisenser kombinert med å tilby milliarder i risikokapital gjennom oljeskatteregimet – et regime skribent i Minerva og Høyre-politiker Mats Kirkebirkeland allerede i 2015 karakteriserte som «subsidiert solnedgang».

En som ser ut til å ha kommet langt i sin tenkning rundt forurensende energi og finansiell risiko, er sjef i SpareBank 1 SR-Bank, Arne Austreid. I fjor intervjuet jeg ham til rapporten Klimarisiko – finans og børs.

Der sier han: – Jeg som banksjef er opptatt av at banken og regionen nå må passe på at vi ikke sovner. Når oljekrisen er over og oljeprisen er høy må vi ikke lene oss tilbake og tenke at alt er greit igjen. For alt er ikke greit. Oljeindustrien må omstille seg selv om oljeprisen er høy. Format og fart på omstillingen er ukjent, men vi må ha en aktiv holdning til hvordan vi kan videreutvikle oljenæringen slik at den omstilles og har en plass etter oljeæraen. Vi må ikke sovne – vi må være på – noe annet vil være livsfarlig for denne regionen.

Nå gjelder det at både næringsliv og folkevalgte holder seg våkne og gjør det som kreves for å nå klimamålene og sikre en velorganisert energiomstilling – og slik forebygge behovet for å innføre uplanlagt, drastisk klimapolitikk «over natten».