Mange forveksler rapportering om klimarisiko med klimarapportering, men forskjellen er fundamental.

Både myndigheter, investorer, forsikringsselskap og
banker har fått øynene opp for at mange selskap sitter på potensielle kostnads-
og tapsbomber både som følge av klimaendringer og klimapolitikk. Samtidig kan
nye muligheter åpnes, både på kortere og lengre sikt. Første respons har vært å
etterspørre mer informasjon. For finansaktørenes del bunner informasjonskravet
i ren egeninteresse. For myndighetenes del inngår dette i samfunnsoppdraget om
å sikre finansiell stabilitet og velfungerende markeder.

Formålet med å kreve rapportering om klimarisiko er å
gi relevant informasjon om de finansielle konsekvensene av klimaendringer og
klimapolitikk:

Kort oppsummert er klimarisikorapportering informasjon om hvordan virksomheten skal fortsette å tjene penger dersom vi skal nå Paris-avtalens mål om maksimalt to graders temperaturøkning, med alle de endringene det vil medføre for dagens økonomiske, politiske og teknologiske system.

Frivillig vs. lovpålagt rapportering

Frankrike var det første landet som innførte et eksplisitt lovkrav om rapportering av klimarisiko. Artikkel 173 i den franske energiomstillingsloven (LTECV, article 173-VI) pålegger børsnoterte selskap og finansforetak (banker og långivere, institusjonelle investorer og kapitalforvaltere) å redegjøre for hvordan de håndterer sosiale og miljømessige konsekvenser av sin aktivitet. Lovkravet har fått mye oppmerksomhet ettersom det i tillegg krever at større (over 500 M€ hhv. AUM eller balanseregnskap) kapitalforvaltere og institusjonelle investorer redegjør for porteføljens eksponering for klimarisiko; altså de finansielle konsekvenser av klimaendringer, herunder både hvordan fysisk risiko og overgangsrisiko håndteres og kan påvirke porteføljen.

En gjennomgang av rapporteringen til de 50 største franske finansforetakene som omfattes av regelverket viser at 36 av 50 rapporterer om klimarisiko etter artikkel 173, men at rapporteringen er svært mangelfull: Mange av selskapene rapporterer kun CO₂-utslipp og diskuterer overgangsrisiko. Kun 24 prosent redegjør for porteføljens eksponering for fysisk risiko. Konklusjonen er at finansaktørene mangler både metoder, verktøy og data for å gjøre gode analyser. Et stort problem er jo at selskapene som inngår i porteføljene til disse foretakene ikke er pålagt tilsvarende rapporteringskrav, og at det derfor blir vanskelig for finansbransjen å innhente nødvendig informasjon.

Det mest omforente rammeverket for frivillig rapportering av klimarisiko er retningslinjene utviklet av Task Force on Climate-related Financial Disclosures (TCFD), som du kan lese mer om også i andre artikler i rapporten. Dette er kun en frivillig retningslinje, men den er allerede integrert i flere etablerte rammeverk for bærekraftsrapportering, for eksempel Global Reporting Initiative (GRI), Dow Jones Sustainability Index (DJSI) og CDP (tidligere Carbon Disclosure Project).

Historien viser at det er liten grunn til å tro at frivillig rapportering vil gi brukbar informasjon; rapporteringen blir lite etterrettelig, ufullstendig og lite sammenlignbar på tvers av selskap. For eksempel viser en gjennomgang av årsrapportene til de 100 største selskapene på Oslo Børs året etter at TCFD ble lansert, at kun 25 prosent nevner ordet «klimarisiko». Av disse er det kun to selskaper som kan sies å rapportere meningsfullt og i nærheten av TCFDs anbefalinger.

Trenger vi nye paragrafer?

Temperaturen på debatten er høy, og mange aktører er i favør av lovpålagt rapportering, spesielt i finansbransjen.

På EU-nivå jobbes det nå i høyt tempo med å utforme rapporteringskrav. Kommisjonen inkluderte nylig en utvidet versjon av TCFD-anbefalingene i sine retningslinjer til EUs direktiv om ikke-finansiell rapportering, og flere land jobber også med å inkludere krav om rapportering av klimarisiko for finanssektoren. Dette vil igjen medføre at selskap må rapportere denne typen informasjon til finansinstitusjoner for å kvalifisere for lån, investeringer eller forsikringer. Et eksempel er Bank of Englands veiledning til banker og forsikringsselskaper for håndtering av klimarisiko.

Ser vi på eksisterende lovkrav til årsrapportering, ser nye paragrafer egentlig ut til å være overflødige. De aller fleste lovverk har allerede en formulering inne som også dekker klimarisiko: Virksomheten skal redegjøre for alle vesentlige risikoer som kan påvirke selskapet finansielt. Hvis klimarisiko vurderes som en vesentlig risiko for et selskap er det derfor hjemmel i eksisterende lovverk som pålegger rapportering rundt dette.

UK Companies Act, Section 172 sier for eksempel at virksomhetene i årsrapporten skal "report on the principal risks and uncertainties to their business, and long-term factors and trends that affect their businesses, where they are material". Tilsvarende sier norsk regnskapslov §3.3.a at virksomheten skal gi en beskrivelse av «de mest sentrale risikoer og usikkerhetsfaktorer» og «finansiell risiko som er av betydning for å bedømme foretakets eiendeler, gjeld, finansiell stilling og resultat».

Dette må tolkes slik at styret allerede i dag er pålagt å redegjøre for klimarisiko dersom det utgjør en vesentlig finansiell risiko. Flere norske selskap og næringer vil åpenbart påvirkes finansielt av klimaendringer, og er dermed implisitt allerede i dag juridisk pålagt å rapportere om klimarisiko for å gi et riktig bilde av selskapets framtidige finansielle stilling:

Styrets juridiske ansvar

Denne typen formuleringer i regnskapslovverk åpner også for juridisk risiko og fare for at selskapets styre saksøkes for handlinger eller unnlatelser som på en eller annen måte er knyttet til klimarisiko.

Den mest omtalte saken av denne typen er statsadvokaten i New Yorks etterforskning mot Exxon. I oktober 2018 ble det tatt ut tiltale mot Exxon der hovedpoenget er at selskapet har kommunisert overfor investorer en høyere karbonpris ved vurdering av investeringer enn den som i mange tilfeller reelt har blitt lagt til grunn ved investeringsbeslutninger. Dette er «materially false and misleading», ifølge søksmålet. Denne saken fortsetter sin ferd i rettsapparatet, alle Exxons anker har blitt avvist og rettssaken er nå berammet til oktober 2019.

Det første eksemplet på et slikt søksmål kom i 2017,
da styret i Commonwealth Bank of Australia (CBA) ble saksøkt for å ha unnlatt å
redegjøre for bankens klimarisikoeksponering, med basis i tre paragrafer i the
Corporations Act som krever at selskap skal redegjøre for forhold som har
betydning for forståelsen av selskapets finansielle stilling. CBA korrigerte
med bedre rapportering året etter, og søksmålet ble trukket. Likevel viser
prosessen at det finnes juridisk plikt i eksisterende lovformuleringer. Mange
lovverk har også krav om forvalteransvar («fiduciary duty») og ulike krav til
styrets plikt om å følge opp vesentlige risikoer og muligheter i selskapet.

Norske myndigheter har etablert «Forskrift om
risikostyring og internkontroll» som klart og tydelig sier at finansforetak
løpende skal vurdere vesentlige risikoer som er knyttet til virksomheten.
Ifølge forskriften skal styret fastsette foretakets risikoprofil. Daglig leder
er ansvarlig for å følge opp endringer i relevante risikoer og gi styret
tidsriktig informasjon om disse.

Som man spør, får man svar: Vi trenger nok en ny paragraf

Til tross for at eksisterende lovverk i stor grad
implisitt omfatter rapporteringskrav på klimarisiko via formuleringer om
rapportering på «vesentlig risiko», peker erfaring på at man oftest må ha en
eksplisitt formulering dersom man skal oppnå noen reell effekt innen rimelig
tid. Ser vi på norsk lovverk, så vil mange selskaper være eksponert for en
rekke typer «vesentlig risiko» uten at dette redegjøres for i styrets
beretning: cyberkriminalitet, industrispionasje, terrorisme etc. De eneste
risikoene som omtales systematisk, er de som nevnes eksplisitt i § 3.3.a;
markedsrisiko, kredittrisiko og likviditetsrisiko.



Som man spør, får man svar. Tilsvarende vil ansvarlige myndighets- og tilsynsorgan
selv sannsynligvis ikke evne å følge opp klimarisikorapportering uten en
eksplisitt formulering i lovverket. Kompetansen, kapasiteten og tidshorisonten
til tilsynsmyndighetene er ikke god nok til å fange opp manglende rapportering
av klimarisiko dersom det ikke kommer et klart, etterprøvbart lovkrav. De
fleste piler peker dermed i retning av behov for lovpålagt rapportering av
klimarisiko, og Finanstilsynet har nå fått budsjett for å utrede hvordan
tilsynet skal følge opp klimarisiko i norsk finansnæring.

Veien videre

Forståelsen av de finansielle konsekvensene av
klimarisiko er definitivt umoden, men de fleste fremadskuende myndigheter,
finansaktører og selskap ser behovet for mer konkret rapportering. Tre
hovedtrender peker i retning av tydeligere rapporteringskrav:

Mye tyder på at TCFDs anbefalinger vil bli en sentral referanse for klimarisikorapportering. Men selv om finansaktørene har behov for informasjon om klimarisiko i sine porteføljer, så er det de operative selskaper som til syvende og sist må kunne redegjøre for dette. Selskapene vil trenge en klar retning på hva som skal rapporteres – det er lett å gå seg vill og rapportere om mindre viktige forhold, dersom klimarisiko ikke defineres tydelig i lys av selskapets strategi og mål. Det er bare selskapenes egen ledelse og styre som kan analysere seg frem til hvilke klimarisikofaktorer som er relevante. Det er de som kjenner virksomheten de er satt til å lede.

(Red.anm: Artikkelen ble først publisert i rapporten"Hvordan møte klimarisiko"i november 2018. Teksten er oppdatert på noen punkter i juli 2019.)