«Klimasøksmålet», anlagt av Greenpeace Norden, Natur og Ungdom m.fl. mot Staten, er nå kommet frem til Norges Høyesterett som vil behandle saken – regjeringens tildeling av boretillatelser i Barentshavet – i plenum, det vil si av en samlet Høyesterett med 19 dommere. Forhandlingene vil gå over 7 rettsdager og trolig komme opp til høsten.

Et viktig formål med søksmålet, nemlig å få Høyesteretts fortolkning og anvendelse av Grunnloven § 112 som skranke for politiske vedtak med sterkt negative miljøkonsekvenser, er dermed oppnådd.

Samtidig har miljøorganisasjonene, på veien til Høyesterett, fått medhold på viktige prinsipielle punkter, ikke minst i synet på § 112 som en rettighetsbestemmelse av menneskerettslig karakter.

Likevel har søksmålet så langt ikke ført frem. En hovedårsak til dette er at Borgarting Lagmannsrett har etablert en udefinert og sterkt skjønnsmessig «terskel» for at § 112 skal kunne komme til anvendelse, samtidig som domstolen innrømmer myndighetene en like udefinert og uklar «skjønnsmargin», det vil si en adgang til selv å definere forholdet til grunnlovsbestemmelsen.  Lagmannsretten slår fast «…at ikke enhver miljøskade er omfattet» av § 112, samtidig som at myndighetene innrømmes «stor skjønnsfrihet» i valg av tiltak. Inngrepet skal derfor underlegges «en helhetsvurdering», der «terskelen må ligge forholdsvis høyt». Retten avstår uttrykkelig fra «å utlede kriterier for hvordan den nærmere grensen skal fastlegges…»

I sum har dette ført til en sterkt begrenset overprøving av regjeringens tildelingsvedtak.

Det vil for Høyesterett bli anført at lagmannsretten her har abdisert fra sitt konstitusjonelle kontrollansvar. Angrepet på saksbehandlingen vil bli opprettholdt. Høyesterett får i det hele en svært viktig og krevende oppgave med å fastlegge innholdet i § 112. Bestemmelsen har, som grunnlovsbestemmelser flest, en overordnet utforming og sparsomme forarbeider. Desto viktigere er det at domstolen forholder seg lojalt til grunnlovgiverens vilje: Bestemmelsen skal være et effektivt verktøy i miljøets tjeneste – ikke minst av hensyn til de kommende generasjoner.

Men Høyesteretts utfordringer er ikke slutt med dette. «Klimasøksmålet» åpner for ytterligere, og kanskje enda viktigere, spørsmål: Etablerer § 112 et særnorsk vern av miljøet, eller bør bestemmelsens innhold tilpasses og harmoniseres med det europeiske miljøvernet under Den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK)?

Denne problemstilling er blitt særlig aktuell etter at Nederlands Høyesterett i en dom av 20. desember 2019 påla den nederlandske staten å begrense utslippene av klimagasser i 2020 med minst 25 prosent i forhold til 1990, mens den nederlandske staten hadde lagt seg på et lavere ambisjonsnivå, oppunder 20 prosent. Dommen tok utgangspunkt i at dagens klimasituasjon innebærer en risiko for tap av liv og skade på hjem og eiendom – og er dermed en krenkelse av EMK art. 2 og 8. Dette utløser en plikt for den nederlandske stat til å iverksette forebyggende tiltak, en plikt som staten i dette tilfelle ikke hadde oppfylt ved å legge seg på et lavere ambisjonsnivå enn 25 prosent.