Klimatoppmøtet COP17 i Durban er avsluttet med den såkalte Durban-plattformen som resultat. For oss som var til stede og fulgte forhandlingene var det lenge svært usikkert om det ble noe resultat, og sett i lys av forventninger og prosessen som pågikk, må en si seg enig med Erik Solheim og Jens Stoltenberg i at resultatet nok var det beste man kunne oppnå.

Prinsippene for det grønne fondet som skal dekke utgifter til klimatiltak og klimatilpasning i fattige land er vedtatt. Kyoto-protokollen fortsetter, men vil de neste årene trolig bare dekke 15 prosent av de globale utslippene. Viktigst er det nok at det skal utarbeides en avtale der alle utslippsland skal inngå forpliktelser med en form for juridisk binding.

Hva vil dette utfallet bety for klimautviklingen? De klimapolitiske målene fra København og Cancun er å stabilisere global temperatur på mindre enn 2 graders økning i forhold til førindustriell tid. Det vil si med litt over en grad i forhold til nå.

De nyeste simuleringene av fremtidsklima gjort med den nye norske jordsystemmodellen ble lagt fram for politikere, miljøvernorganisasjoner og media i Durban. Modellen er et samarbeid mellom Bjerknessenteret, Meteorologisk institutt og Universitetet i Oslo. Disse simuleringene viser at bare et utslippsscenario der utslippene når sitt maksimum ved 2020 og så går mot null ca i 2070 vil stabilisere global temperatur. Et nylig utgitt studium av Rogelj og medforfattere i tidsskriftet Nature Climate Change kommer til lignende konklusjoner. Vi viste også at selv 2 graders oppvarming medfører større klimaendringer, særlig i nordområdene, der endringene blir dobbelt så store som gjennomsnittet globalt, og også over kontinentene.

Med utfallet i Durban er det ennå ikke på plass mekanismer som gjør 2-gradersmålet mer sannsynlig, snarere tvert imot. Tiden det vil ta med den vedtatte prosessen gjør det stadig vanskeligere å nå dette målet. Bare en meget ambisiøs avtale i 2015, frivillige utslippskutt så langt som mulig, og ikke minst en storstilt og tidlig overgang til alternativ energi og innføring av karbonfangst og -lagring, ser ut til å gjøre dette mulig. Utslippsambisjonene som ble nedfelt i Cancun-erklæringen er trolig altfor svake, slik at en avtale i 2015 må være langt mer ambisiøs og må forplikte langt flere land enn det som ligger i Cancun-dokumentet.

Men politisk sett var utfallet positivt fordi det innebærer at verdens land fortsatt vil jobbe aktivt med å få avtaler på plass. Politikk er det muliges kunst, men konsekvensen av at det er så komplisert å få til avtaler er at det blir stadig vanskeligere å nå 2-gradersmålet. I det spørsmålet står døren fremdeles på gløtt. Men både tiden det tar å få utslippene ned, og den dramatiske nedgangen som må til, gjør at den døren er i ferd med å lukkes.