Les Knut Olav Tveits innlegg: Olas elleville "Energiewende"

La oss ta det første først. Tveit lar det skinne relativt greit igjennom at han mener at all småkraft er billigere enn norsk vindkraft. Det ville vært behjelpelig om man kunne satt én pris på vindkraft og én pris på småkraft, men det er ikke akkurat tilfellet. Vi er helt sikre på at de beste småkraftprosjektene er klart konkurransedyktige, og vi klapper bifallende hver eneste gang det bygges ut ny, norsk, fornybar kraftproduksjon. Men la det være sagt: det er ikke snakk om at samtlige småkraftprosjekter er billigere enn all norsk vindkraft.

La oss ta en titt på de litt større gutta i klassen; i desember 2014 skrinla Eidsiva Kåja Kraftverk, planlagt med en installert effekt på 34 MW, en årlig produksjon på opp mot 140 GWh, og en utbyggingskostnad på opp mot en milliard kroner. Det ville gitt en utbyggingskostnad på over 7 kroner kWh, og prosjektet ble skrinlagt.

Raggovidda vindkraftverk, vårt siste tilskudd, har til sammenligning en utbyggingskostnad på 600 millioner, en installert effekt på 45 MW og en forventet produksjon på 165-180 GWh. Det gir en utbyggingskostnad på langt under 4 kroner kWh. Det er ikke slik at disse forholdstallene er fasitsvar, det er forskjeller på vind- og vannkraftverk på flere måter. Men det kan være interessant å få høre Tveits anslag på hva LCOE for småkraftverk er; Vi er komfortable med at norsk vindkraft, innenfor sertifikatmarkedets rammer, skal kunne klare seg med 45 øre kWh.

Vi leser egentlig Tveit dithen at han er oppgitt over konsesjonskøen for småkraftverk, en frustrasjon vi godt kan forstå. Vi har også forståelse for at Tveit oppfatter avbøtende tiltak som fordyrende for prosjektene, men vi tillater oss å minne om at småkraften ikke akkurat er alene om slike konsesjonsvilkår, og at slike vilkår kommer på plass av en grunn. Men vi har liten forståelse for at Tveit ser seg nødt til å henfalle til å rakke ned på annen fornybar kraft for å løfte sin egen agenda.

I vår verden gleder vi oss over andres seire. Ett eksempel var da «de glemte småkraftverkene» fikk sine sertifikater i høst, et tiltak som flere tok til orde for at var et «politisk motivert, fordyrende ad-hoc-tiltak uten sammenheng». Vi støtter Tveit i at norsk energipolitikk, og dets aktører, fortjener en sammenhengende energipolitikk, hvor mål og ressursbruk og ikke minst virkemidler legges fast i lange tidsbaner. Men vi klarer ikke å fri oss for tanken om at nettopp dette utfallet beror mer på at «noen andre fikk, jeg vil også ha», enn reell bekymring for faktiske tiltak i energipolitikken.