Du husker det ikoniske bildet av kong Olav på trikken i Oslo på vei til Holmenkollen, under oljekrisen? Han tok trikken. Han valgte ikke å utvise sine ledelsessignaler gjennom å be Slottet kjøpe inn en mer bensingjerrig limousine. Heller ikke kjøpe CO₂-kvote... Han tok trikken.

Kan et budskap betraktes og forstås uavhengig av hvem som er avsender, hvem som er mottaker og hva som er situasjonen i omgivelsene? Jeg vil mene nei. Verken når det gjelder vitenskapelig presentasjon eller rene symbolhandlinger kan man isolere budskapet fra – særlig – avsenderen.

Derfor er det dessverre slik at når Gunhild Stordalen fronter et budskap som blir oppfattet som askese, nærmest pietistisk nøysomhet og ekstrem endring i kosthold, så ødelegges fullstendig det som faktisk er en ganske stor vitenskapelig tyngde i en viktig rapport, av godtfolks bilder av bryllupsfeirings-eksesser, 17. mai-fester og hyppige luksuriøse cruiseferier.

For miljø- og klimasaken er dette veldig alvorlig. Det skyldes at miljø- og klimasaken allerede strir med et strukturelt klasseproblem knyttet til de løsningene som oftest anbefales for å redde kloden. Det dreier seg kort og godt om litt for tankeløst overforbruk av effektive markedsstyrings-virkemidler, som ofte betyr å «sette en pris på forurensningen», og så «betale for seg».

Det er (hvis vi ser bort fra vei-finansieringsfaktoren) nettopp det vi gjør når vi betaler bompenger, det er det vi gjør når vi betaler (frivillige) CO₂-kvoter for flyreiser, det er det vi gjør når vi betaler bensin med høye bensinavgifter og det er det vi gjør når vi slipper frem elbilene i egen VIP-fil på motorveiene. Vi anlegger en «betal-for-din-forurensning»-tilnærming.

Bruken av markedsmekanismene på denne måten er teoretisk helt riktig. Setter man en «pris» på forurensningen vil bare den mest viktige, avgjørende og mest lønnsomme forurensningen bli tilbake. Den der vi ikke finner alternativer. Resten vil bli borte. Teoretisk helt riktig. Men det er da man ikke må glemme at vi bor i et demokrati. Hvis mannen i gaten ser at det han oppfatter som eliten slett ikke endrer en tøddel på sitt handlingsmønster, kun blar opp pengeboken og «betaler for seg», så ødelegger vi sammenbindingskreftene i det viktige samfunnslimet, det som holder oss sammen, som et folk.

Og det er da vi må tilbake til kong Olav og den daværende oljekrisen. Selvsagt var det en symbolhandling. Selvsagt visste alle, inkludert kong Olav selv, at det «bare» var en symbolhandling. Det viktige var imidlertid at det var den riktige typen symbolhandling, en fremvisning av at krisen gjorde at også kongen endret sin adferd – ikke bare betalte for seg, ikke bare – i vårt 2019-språk – «kjøpte en CO₂-kvote». (Noe helt annet er at han jo forsøkte å betale for seg – også. Trikkebilletten. Men der mislyktes han visstnok.)