Kjetil Lund, direktør for klima og myndighetskontakt i Statkraft, skriver stadig i forsvar for kvotesystemet, nå sist om å innføre et prisgulv på utslippskvoter, mens han tar oppgjør med subsidier han ikke liker. Problemet er at oppskriften ikke virker. Jeg kjempet for kvotemarkedet før 2005, var med på Norges første kvotehandel i industrien og hadde god tro på systemet. Men nå, 11 år etter, er tiden inne for et oppgjør.

Aktører som Statkraft og Kjetil Lund forsøker å ikle seg prinsipielle klær i grønn farge, men opptrer først og fremst som lobbyister for økte kraftpriser, ofte med økte klimautslipp som konsekvens. Kort sagt fremstår de nå som motstandere av alle ordninger som får kraftprisen ned på rimelig nivå og tilhengere av alt som får kraftprisen opp, uansett kostnader. Kampen mot subsidier for ny fornybar kraftproduksjon viser dette med aller største tydelighet. Mens de er mot subsidier for å bygge ut mer kraft, er de entusiastiske tilhengere av enorme subsidier til elbiler, utlandskabler og elektrifisering av sokkelen.

Høyere strømpriser og mer krafteksport

Subsidier for en Tesla utgjør opp mot 80 000 kroner per tonn CO₂. Elektrifisering av oljefeltene på Utsira som ble lobbet igjennom av Energi Norge krever investeringer på 15 milliarder kroner offshore og Statnett må investere opp mot seks milliarder på land. Dette for å føre frem nok kraft som skal konverteres til naturgass som sammen med kvoter sendes til utlandet, utenfor kvotepliktig sektor, og gir økte globale utslipp av CO₂ og Nox.

Det kan være gode grunner til å subsidiere selv dyre tiltak hvis det kan betraktes som fødselshjelp for viktige teknologiske endringer samfunnet har behov for. Elbiler var nok en av dem, mens utlandskabler og olje-elektrifisering neppe kan sies å ha signifikante teknologiske gevinster.

Kraftbransjens lobbyister fikk det som de ville i regjeringens energimelding. Den inneholder stort sett alt kraftbransjen ønsket seg: hovedsaken er høyere strømpriser og mer krafteksport slik regjeringen har lagt opp til gjennom flere og private utlandskabler. Den største elefanten i rommet, både hos Energi Norge og olje- og energiminister Tord Lien, er at det bevisst ikke redegjøres for indirekte konsekvenser for samfunn, industri og globalt klima for noen av tiltakene de foreslår.

Sikre utbytte, lønnsfest og bonuser

Følgende er ledd i kampen for å få opp prisene:

1. Omlag 140 milliarder fra forbrukerne skal brukes på nettinvesteringer i Norge som hovedsakelig skal brukes på «kraft-motorveier» mot nye utlandskabler, forsyne kraft til oljeplattformer og for ny kraftproduksjon.
2. Subsidier som sikrer mer kraftproduksjon skal vekk, mens pengene fra grønne sertifikater ikke lenger skal gå til ny garantert kraftproduksjon.
3. Energieffektivitet motarbeides i sektorer som bruker kraft.
4. Kraftetterspørselen skal økes gjennom krafteksport, elektrifisering av oljeinstallasjoner, transportsektor, samt nye store datasentre, som en påstått næringsnøytral regjering spesielt har utpekt, dog uten å redegjøre for hva økte kraft- og nettleiekostnader vil bety for denne næringen.

Ingen av strategiene er utredet med hensyn til faktiske klimakutt, sysselsetting eller indirekte økonomiske konsekvenser for husholdninger, kommuner, industrien og generelt næringsliv.

Alle disse tiltakene øker strømprisene og sikrer utbytte, lønnsfest og bonuser, mens subsidier til ny fornybar kraftproduksjon garanterer mer kraftproduksjon, rimelige kraftpriser, sysselsetting og kraftforedling i Norge. Statkraft og Energi Norge er sikkert enige med olje- og energiminister Tord Lien når han sier han er «lut lei» lave kraftpriser. Kraftprisen skal aldri bli null, men i år 2000 hadde kraftbransjen inntjeningsrekord med en kraftpris på 10,7 øre/kWh i spotmarkedet. Det koster ikke stort å produsere vannkraft. Nå er selv 25 øre/kWh grusomt lavt for dem. 50 øre/kWh er hva Statnett legger til grunn at kraftprisen skal bli i 2030, da med flere kabler, høye kvotepriser og strammere kraftbalanse.

Klimafiendtlig å lene seg på kvoter

Etter over 11 års erfaring med kvotemarkedet, er det forstemmende å høre at mer kvotemarked og mindre produksjonsstøtte er veien videre. Det er hevet over enhver tvil at subsidiene til fornybar energi har ført til en revolusjon i utbygging av sol- og vindkraft verden over. Det er også et ubestridelig faktum at subsidiene har ført til stor konkurranse om teknologiutvikling og påfølgende reduserte kostnader for sol, vind og batterier.

Kraftselskapene i Europa har hatt enorme ekstra inntekter på grunn av kvotemarkedet. Men ingen kan vise til om noen av disse merinntektene faktisk er reinvestert i ny kraftproduksjon eller reduserte utslipp. Ingen har så langt heller kunnet vise til et eneste kraft- eller klimaprosjekt som er utelukkende finansiert av kvoter.

Jeg vil påstå at det er klimafiendtlig å lene seg så kategorisk på kvoter som det Kjetil Lund gjør. Vi har tapt 11 år i klimakampen på grunn av kvotemarkedet. I sin siste artikkel peker Lund på at California leder an med kvoter og prisgulv på 80 kroner tonnet CO₂. Det han ikke sier er at lenge før California tok i bruk kvoter vedtok myndighetene ved lov store reduksjoner i CO₂-utslipp ved at kraftselskapene måtte ta ansvaret, også økonomisk, for å senke CO₂-intensiteten per kWh de solgte til forbrukerne.

California har også deregulert kraftmarked som i Norge og Europa, men var motivert av å få kraftprisene ned gjennom konkurranse og kostinternalisering. I Norge er det motsatt. For snart ti år siden vedtok California å forby import og salg av kraft med høyere CO₂-intensitet enn gasskraftverk (det er mye kullkraft i USA). Norge importerer CO₂-intensiv kraft via flere kabler. California satte krav til oljeselskapene om at de måtte redusere CO₂-intensiteten i bensin og diesel, fra brønn til tank, hvert år. I Norge vedtok man innfasing av biodrivstoff, uten å sette krav til CO₂-intensitet.

Nå har selv Statoil-sjef Eldar Sætre innsett at kvoter ikke leverer på reduksjon av kullkraft og har bedt om standarder for CO₂-intensitet.

Hvor mye ekstrainntekter får Statkraft?

I California ga klimapolitikken forutsigbare og kostnadseffektive CO₂-reduksjoner med forutsigbarhet for industrien. Alt dette gjorde de for ti år siden. Kvoter er nå komplimenterende til Californias klimapolitikk. De vil aldri lene seg på kun kvoter. I California, og mange andre steder, er man godt kjent med at EU ikke har levert på drivhusgassreduksjoner med kvotesystemet sitt, men erkjenner at det vil kunne bidra til noe bedre økonomisk effektivitet sammen med ovennevnte reguleringer.

Men Europa og Norge har allikevel gjort enormt mye for teknologi og nye fornybare teknologier takket være subsidiene som Tyskland, Norge og andre land innførte. Ikke bare har det ført til enorme investeringer i ny fornybar kraft, men også forhindret kraftkriser og berget europeisk industri fra avgrunnen ettersom det deregulerte kraftmarkedet og senere kvotene ikke har levert kraft når det er behov for det.

Det påstås at kvoter vil utløse klima- og krafttiltak. Jeg har i årevis etterlyst fakta fra myndigheter og kraftbransjen som viser hvor mange kWh eller klimaprosjekter som kvotemarkedet har utløst siden 2005, men uten å få svar. Jeg prøver meg nå på et enklere spørsmål: Hvor mye ekstrainntekter har Statkraft (og kraftbransjen) fått som funksjon av kvotemarkedet, og hvor mye av dette er reinvestert i nye kWh i Norge siden 2005? Ta gjerne med hvor mye dere også har høstet i grønne sertifikater.

Har vi råd til å vente?

Kvoter kan fungere i noen tilfeller, for eksempel var dette tilfellet med svovelreduksjoner i OECD-landene.

Men har verden, EU eller Norge råd til å vente i nye 11 år på at kvoter en gang kanskje skal levere faktiske reduksjoner i CO₂-utslipp? Vil et gulv på 80 kroner tonnet for CO₂ utløse klimatitak eller nye kWh?

Selv om kraftselskapene og staten håver inn på kvotemarkedet, er dette en dårlig løsning for fellesskapet og klimaet. I likhet med at forbrukerne i Norge må finansiere 140 milliarder i nettinvesteringer, i hovedsak for å eksportere kraft og øke kraftetterspørsel, vil det nok føles ekstra bittert at kvotene skal øke kraftprisen i Europa og gi Norges husholdninger og industri like kraftpriser som om vi hadde bare kull- og gasskraft.