Enovas støtteordninger senker boligeierens terskel for å investere, og legger dermed til rette for markedsaktører. Hvis markedsaktørene selger sine produkter, får de god økonomi, som gir rom til utvikling av nye og mer energieffektive løsninger. Arnstad-rapporten om energieffektivisering i bygg fra 2010 pekte på at markedet i eksisterende boliger er stort og fordelt over hele landet.
Håndtert feil kan dette imidlertid være dårlige nyheter for både marked og klimagassutslipp. Det kan resultere i færre tilbydere, mindre produktvariasjon og mindre innovasjon. Leverandører og produsenter har ikke reduserte klimagassutslipp som grunntanke, men omsetning og økonomisk bunnlinje. Å bruke støtteordninger for å gi markedsaktørene tilgang på boligeiere, burde følges opp med større forventninger enn kun redusert energiforbruk. Ordtaket om at «den beste kilowatt-timen er den som ikke brukes» blir ofte misbrukt i denne sammenhengen. Tiltakene de selger krever energi for å produseres, transporteres, monteres og til slutt avhendes – for at forbrukerne skal spare energi.
Realiteten er slik at du må investere penger, energi og utslipp for å spare penger, energi og utslipp. Ventilasjonsluke kontra metervis med kanaler av plast, stål og aluminium? Valget mellom høyre eller venstre hånd kontra elektroniske komponenter og mekaniske systemer med begrenset levetid og fremtid, som spesialavfall? Hvis innovasjonsmålet var at dette regnskapet må gå i pluss, ville vi muligens sett billigere ventilasjonsløsninger, som også var bedre for miljøet. Rett og slett fordi det kanskje holder med noen luker i veggen. At Enova ettergår prestasjonen til teknologi de støtter med våre penger, burde være en mer markant del av deres virksomhet.
2. Bidrar støtten til at ikke-optimale løsninger grønnvaskes?
For å få godkjent støtte fra Enova, kreves det at ventilasjonsanlegget skal ha en varmegjenvinner med minimum 80 prosent årsgjennomsnittlig temperaturvirkningsgrad. Altså skal 80 prosent av varmen som ellers ville forsvunnet ut av lufteventilen overføres til luften på vei inn. Dette burde selvfølgelig ikke bare gjelde i et godt øyeblikk målt i et laboratorium, men over et helt år. Akkurat dette målet er viktig fordi det sier noe om hvor mye besparelse forbrukeren får for investeringen sin. I realiteten er det sjelden anlegg blir målt over lengre perioder for å sikre at de leverer som lovet. Det var nettopp dette den tidligere nevnte varmepumpe-undersøkelsen synliggjorde. Norges Byggforskningsinstitutt (nå Sintef Byggforsk) laboratorietestet i 2002 ti modeller på det norske markedet. Tre av anleggene leverte bedre enn 70 prosent. Fem presterte dårligere enn 50 prosent.
I sin masteroppgave «Miljøvennlig boligventilasjon – Sammenligning av klimagassutslipp med naturlig og balansert ventilasjon» (pdf) gjør Vegard Heide en litteraturundersøkelse om emnet. I målinger gjort på forskjellige typer bygninger i Tyskland, Sveits, Sverige og Norge er det ingen av anleggene som kommer over 70 prosent. Dette er faktisk minimumskravet i norske byggeforskrifter, og det jobbes for at det skal økes til 80 prosent i nye byggeforskrifter. Burde en ikke forsikre seg om at kundene, både i næringsbygg og private boliger, fikk det de betalte for i første omgang?
Konklusjonen i Heides rapport er at i en sammenligning av et passivhus med enten naturlig ventilasjon eller balansert ventilasjon, kan det naturlig ventilerte bygget ha likt eller lavere klimagassutslipp i et 50 års-perspektiv. Til tross for at varmegjenvinning i ventilasjonsanlegg bidrar til lavere oppvarmingsbehov, gjør ikke dette nødvendigvis opp for produksjons-, transport-, monterings- og avhendingsutslipp. Her kan man selvfølgelig debattere systemgrenser og usikkerhet i utslippsfaktorer, men poenget mitt er at fokuset på denne ene løsningen har overskygget behovet for utvikling av flere gode alternativer. Forskning, byggeforskrifter og støtteordninger har ensidig løftet frem balanserte ventilasjonsanlegg som forbrukernes alternativ.
Gjennom ventilering styrer vi utskiftning av forurenset inneluft, frisklufttilførselen og temperatur i boligen vår. Et balansert ventilasjonsanlegg kommer ofte med en tre-trinns regulering av luftskiftet (lav, medium, høy). Dette kan gjerne oppleves som: for lite, ikke nok på dager med vintersol og overtemperatur inne, og hvor kommer denne lyden fra?! Noen ganger er livet så komplisert at en trenger mer enn tre innstillinger. Du kan selvfølgelig åpne vinduer, men kravet om 80 prosent årsgjennomsnittlig temperaturvirkningsgrad blir da mindre og mindre sannsynlig.
Hvem tjener på boligeierens investeringer?
I rapporten til Sintef er det utført en spørreundersøkelse der 247 husholdninger gjør rede for sine erfaringer med ventilasjonsanlegg. Forskerne vektlegger at 89 prosent er fornøyd. At 9 prosent (22 stk) er «ikke fornøyd» til «meget misfornøyd» ser ikke ut til å gjøre noe inntrykk.
Forventningen om at balansert ventilasjonsanlegg skal gi et overlegent inneklima støttes heller ikke av overlege Jan Vilhelm Bakke hos Arbeidstilsynet. Han har i mange år stilt spørsmål ved denne innretningen. Støv, lavt luftskifte og dårlig temperaturkontroll er, for dem, kjente problemstillinger med balansert ventilasjon.
Overtemperatur og dårlig inneluft er ikke ukjente fenomener i hus med naturlig ventilasjon heller. Men når boligeieren investerer rundt 70000 kroner for et tiltak som gir 3–4000 kr reduksjon i årlige oppvarmingsutgifter, og ikke er noe overbevisende klimatiltak, er det vel på tide å spørre hvem som egentlig vinner på dette? Om en løsning er low-tech eller high-tech spiller ingen rolle. Det forbrukerne vil ha, er kostnadseffektive tiltak tilpasset deres behov, som leverer det de loves. Dessverre kan tilgangen på uhildet informasjon være en svakhet. Når den viktigste mekanismen for å redusere klimagassutslipp og energiforbruk er stimulering av markedet gjennom å øke forbruk, må de ansvarlige holde tungen rett i munnen. Flere slike tester som Enova har gjennomført ses fram til med spenning!
