Jeg leste den ferdig på flyet til Berlin om formiddagen 11. november, og grep så den ferskeste utgaven av Dagens Næringsliv. Det var som å gå inn i et ekkokammer. Avisens hovedoppslag var en uttalelse fra energisjef Seth Kleinman i den amerikanske storbanken Citi, som mener at «Norge bør lære av Saudi-Arabia og pumpe opp mest mulig olje før det er for sent». Et sentralt premiss for argumentasjonen til Bjartnes er at prognosene om at oljeprisen skal tilbake til gamle høyder etter 2020, bygger på en sviktende innsikt i de tunge endringene i energiforsyningen. Konklusjonen til Kleinman avviker sterkt fra det Bjartnes anbefaler, men virkelighetsforståelsen er den samme: Oljetiden er på hell.

På side 3 i samme avis skrev professor Nina Witoszek om behovet for bygge en ny «postkarbon og postatomisk moderne sivilisasjon», som er en ganske grei betegnelse på tilstanden etter det grønne skiftet.

Utover i avisen var det reportasje fra Esbjerg, Stavangers danske vennskapsby, som allerede har funnet ut hva de skal leve av etter oljen, og derfor er blitt et viktig senter i den raskt ekspanderende danske vindkraftindustrien. En kronikk av Siri Kalvig og en kommentar av Kjetil B. Alstadheim forsterket inntrykket av at IEA i den ferske utgaven av World Energy Outlook nok engang har undervurdert hvor rask utviklingen av spesielt solkraft, men også vindkraft, skjer.

Avisen, inkludert en rekke artikler om de dystre konsekvensene av den lave oljeprisen, fungerte som en sammenhengende kommentar til boken. Inntrykket av dens dagsaktuelle karakter ble på ingen måte dempet av den første nyhetsmeldingen på Deutschlandfunk etter landing. E.On, et av verdens største energiselskap, hadde skrevet ned verdien av sine kull- og atomkraftverk med 8,3 milliarder euro som en konsekvens av «boomen i vind- og solenergi».

En av de viktigste konklusjonene til Bjartnes er nettopp at det må argumenteres økonomisk og ikke moralsk overfor banker, investeringsselskap og næringslivet for øvrig: Tåler forretningsmodellen at det fossile energiforbruket faller? Tåler du å knytte bedriftens framtid til fossil energi?

De 174 små sidene er fulle av fakta, noen ganger stuet så tett sammen at det går ut over flyten i framstillingen, men det er ikke en folkeopplysende bok Anders Bjartnes har skrevet. Hans målgruppe er ikke folket i dets brede alminnelighet, men beslutningstakere i politikk, organisasjoner, næringsliv og forvaltning. Enda mer spesifikt: Han ønsker å påvirke, direkte eller indirekte, tenkningen i ledelsen i Høyre og Arbeiderpartiet, som for alle praktiske formål utgjør en storkoalisjon i norsk energi- og klimapolitikk.

Rent konkret ønsker han å varsle om at det er nå det skjer, det skiftet som har vært varslet så lenge. Omstillingen fra fossil til fornybar energi er i ferd med å nå kritisk masse. Tunge aktører av såpass ulik karakter som paven og Oljefondet har samtidig varslet at tiden for kull er i ferd med å renne ut. Energirelaterte utslipp økte ikke i fjor, i 2015 er vi i ferd med å se det lenge varslete trendbruddet.

Bjartnes skriver at han vil ha klima og grønt skifte «inn i sentrum av ordskiftet». Alt tyder på at det allerede befinner seg der, det mangler ikke på offentlig debatt fram mot Paris-konferansen.

Problemet er at for mange som deltar i den norske delen av dette ordskiftet, taler med to tunger. Det gjelder ikke minst Arbeiderpartiet og Høyre, som begge snakker om fortsatt utvinning av olje og gass i nord, samtidig som Norge forsøker å fremstå som en pådriver i den internasjonale klimadebatten. Dette forsøket på å ri to hester med bare én rumpe er allerede karakterisert som hykleri på lederplass i The New York Times. Bjartnes har gjort – og gjør i sitt daglige virke som redaktør for Energi og Klima – et grundig arbeid for å dokumentere at Norge, med hans eget begrep «vedder mot klimapolitikken». Norge har motstridende interesser og bør snarest innse at valget mellom fortsatt intensiv petroleumsutvikling og en fremtidsrettet energipolitikk trenger seg på. Det er ikke snakk om å stenge ned de eksisterende feltene, Bjartnes støtter også utbyggingen av det forholdsvis rimelige og derfor lønnsomme Johan Sverdrup. Hovedbudskapet hans er å unnlate å investere, for eksempel i feltene i 23. konsesjonsrunde, slik at Norge taper stort hvis klimapolitikken lykkes.

En av bokens aller sterkeste sider er de konkrete forslagene til alternativ politikk, som når han argumenterer for endringer i skattesystemet, fjerning av skillet mellom klimapolitikk og petroleumspolitikk, etablering av statlige mål for en CO₂-fri inntektsstrøm og opprettelse av et eget «grønt» energifond. I tillegg vil Bjartnes ha tydeligere politiske signaler til Oljefondet, i tråd med det Jonas Gahr Støre gjorde da han høsten 2013 sa at fondet, av etiske årsaker, burde gå ut av kull.

«Det grønne skiftet» er nyttig lesning også for alle utenfor den snevre målgruppen som trenger en oppdatering på et felt som både er et av vår tids viktigste politikkområder, og i rask endring. Boken krever på noen områder en del forkunnskaper, og ville vært lettere tilgjengelig om forfatteren hadde brukt plass på å utvikle en del av resonnementene mer enn han gjør. I tillegg burde den vært utstyrt med noteapparat. Her vil det være stort behov for å gå til noen av primærkildene.

Men som en oppdatert, nesten nyhetsfersk, skarpt formulert og grundig dokumentert oversikt over det tunge skiftet vi er midt inne i, har denne lille boken uansett tyngde nok til å nå sitt mål, som er å framskynde slutten på Norges veddemål mot klimapolitikken.