Jeg leste den ferdig på flyet til Berlin om formiddagen 11. november, og grep så den ferskeste utgaven av Dagens Næringsliv. Det var som å gå inn i et ekkokammer. Avisens hovedoppslag var en uttalelse fra energisjef Seth Kleinman i den amerikanske storbanken Citi, som mener at "Norge bør lære av Saudi-Arabia og pumpe opp mest mulig olje før det er for sent". Et sentralt premiss for argumentasjonen til Bjartnes er at prognosene om at oljeprisen skal tilbake til gamle høyder etter 2020, bygger på en sviktende innsikt i de tunge endringene i energiforsyningen. Konklusjonen til Kleinman avviker sterkt fra det Bjartnes anbefaler, men virkelighetsforståelsen er den samme: Oljetiden er på hell.

På side 3 i samme avis skrev professor Nina Witoszek om behovet for bygge en ny "postkarbon og postatomisk moderne sivilisasjon", som er en ganske grei betegnelse på tilstanden etter det grønne skiftet.

Utover i avisen var det reportasje fra Esbjerg, Stavangers danske vennskapsby, som allerede har funnet ut hva de skal leve av etter oljen, og derfor er blitt et viktig senter i den raskt ekspanderende danske vindkraftindustrien. En kronikk av Siri Kalvig og en kommentar av Kjetil B. Alstadheim forsterket inntrykket av at IEA i den ferske utgaven av World Energy Outlook nok engang har undervurdert hvor rask utviklingen av spesielt solkraft, men også vindkraft, skjer.

Avisen, inkludert en rekke artikler om de dystre konsekvensene av den lave oljeprisen, fungerte som en sammenhengende kommentar til boken. Inntrykket av dens dagsaktuelle karakter ble på ingen måte dempet av den første nyhetsmeldingen på Deutschlandfunk etter landing. E.On, et av verdens største energiselskap, hadde skrevet ned verdien av sine kull- og atomkraftverk med 8,3 milliarder euro som en konsekvens av "boomen i vind- og solenergi".

En av de viktigste konklusjonene til Bjartnes er nettopp at det må argumenteres økonomisk og ikke moralsk overfor banker, investeringsselskap og næringslivet for øvrig: Tåler forretningsmodellen at det fossile energiforbruket faller? Tåler du å knytte bedriftens framtid til fossil energi?

De 174 små sidene er fulle av fakta, noen ganger stuet så tett sammen at det går ut over flyten i framstillingen, men det er ikke en folkeopplysende bok Anders Bjartnes har skrevet. Hans målgruppe er ikke folket i dets brede alminnelighet, men beslutningstakere i politikk, organisasjoner, næringsliv og forvaltning. Enda mer spesifikt: Han ønsker å påvirke, direkte eller indirekte, tenkningen i ledelsen i Høyre og Arbeiderpartiet, som for alle praktiske formål utgjør en storkoalisjon i norsk energi- og klimapolitikk.