Kirkens Nødhjelp presenterte under Arendalsuka en rapport som tar for seg hva som er Norges rettferdige andel av de nødvendige kuttene i klimagassutslipp verden står overfor. Vi er et lite land, men vi er et lite, veldig rikt land. Derfor argumenteres det for at vår andel bør være større enn hva folketallet vårt skulle tilsi. Jeg støtter konklusjonen i rapporten, men det store spørsmålet er: Hvordan skal vi gjøre dette?

I rapporten argumenteres det for at den rettferdige norske andelen er tilsvarende 0,84 prosent av verdens totale kutt. Når vi overfører det til tall, sier rapporten at Norge må kutte sine klimagassutslipp med 585 prosent fra 1990-nivået. Du trenger ikke være altfor stødig i matte for å forstå at alt dette ikke kan gjøres hjemme, så skal vi oppfylle våre rettferdige kutt må dette skje ved å bidra til kutt i klimagassutslipp utenlands. Rapporten kommenterer også norske utslipp, og understreker at 48 prosent av de norske utslippene sammenlignet med 1990-nivået må kuttes. Mye kan skrives om innenlandske kutt, men det er et sidespor i denne kronikken. For la meg understreke dette først som sist: Potensialet er selvsagt mye større ute enn hjemme.

Underveis i Arendalsuka ble rapporten til dels heftig debattert, og alle var egentlig enige i at vi, både som rikt land og som storeksportør av fossile energibærere, har et særlig ansvar. Både som en pådriver for en global klimaavtale, gjerne i form av en pris på karbon, og gjennom en rekke internasjonale initiativ. Det skal vi fortsette med, men skal vi kunne komme i nærheten av å bidra i de baner Kirkens Nødhjelp skisserer, er det bare ett verktøy i vårt klimaarsenal som virkelig kan monne: Statens pensjonsfond utland. Ideen er ikke ny, og flere har ment mye om dette før meg, men tiden er såpass overmoden at jeg tillater meg å sparke inn den åpne døren.

Det ville være lett å peke på at Oljefondet allerede i dag fremstår som til dels overeksponert mot olje- og gasspriser, og det vil være enda lettere å skrive noen avsnitt om diversifisering. Men i stedet for å gjøre dette til et rent «blårussinnlegg», skal jeg vri det til det helt åpenbare faktum at Oljefondet er, om enn hvor paradoksalt, vårt kraftigste virkemiddel mot de farlige klimaendringene vi står ovenfor.

Tankerekken er som følger: Kraftproduksjon er kapitalkrevende å bygge ut, og har lange kontantstrømmer. Fornybar kraftproduksjon vil, når den først er bygget ut, ha svært lave driftskostnader, ettersom drivstoffet typisk er gratis. I mange land vi definerer som «u-land», er tilgangen på fornybare ressurser svært god: Det hender det er sol i land sør for Sahara, for å være litt banal. Den store utfordringen knyttet til utbygging er i første rekke knyttet til tilgang på kapital. Enter, Oljefondet.

Som jeg utfordret klima- og miljøminister Tine Sundtoft på i Arendal: Hvorfor har ikke Oljefondet fått et klart mandat til å investere deler av porteføljen direkte i fornybar energi?

La oss leke med tall. Oljefondet har som mål å ha investert 5 prosent av porteføljen i eiendom. Det tilsvarer i dag 270 milliarder kroner. La oss si at vi «kliner til», og at Oljefondet får et mandat fra Stortinget om å investere 5 prosent av porteføljen i fornybare energiprosjekter i utlandet, og at det i mandatet ligger visse føringer om at investeringene skal foretas slik at de i størst mulig grad bidrar til så vel kutt her og nå som i fremtiden. Selvsagt skal man også påse at man foretar lønnsomme investeringer, «doing well by doing good». Det finnes en rekke måter å gjøre dette på.

Vi har for eksempel lånt penger til Tyskland til under 2 prosent rente, og det gav sikkert mening den gang. Men hva med å kjøpe såkalte grønne obligasjoner? Tenk om Oljefondet gikk ut og sa «vi har 50 milliarder kroner vi ønsker å plassere i grønne obligasjoner, gjerne utstedt av land som ønsker å bygge ut fornybar kraftproduksjon»? Det ville vært et signal å ta med seg til Paris, statsråd Sundtoft!

Vi har en stund diskutert hvorvidt Oljefondet bør få investere i kullselskaper, og Oljefondets Etikkråd har sørget for at fondet ikke kan investere i en rekke selskaper som blant annet bidrar til grov miljøskade. Hvorfor har ikke Etikkrådet utarbeidet en liste over selskaper som scorer høyt i den motsatte enden, som gjennom sitt virke bidrar til et bedre miljø og bedre klima? Tenk om Oljefondet flagget at 50 milliarder kroner skal investeres i selskaper på Etikkrådets «bestingliste» innenfor klima og miljø? Vi legger stor vekt på å ikke investere i «uetiske selskaper». Det kan tenkes at å investere i etiske selskaper også ville vekket en viss interesse internasjonalt.

Og vi kan gjøre som det danske pensjonsfondet PensionDanmark og investere direkte i fornybar energiproduksjon. Som jeg påpekte tidligere, er tilgangen på kapital en stor hindring for utbyggingen av fornybar kraftproduksjon, mens kontantstrømmene både er lange og tilbyr en rekke gode muligheter for prissikring. Vi har ikke, i et klimaperspektiv, råd til at flere hundre millioner mennesker skal få sin første energi basert på fossile energibærere. Faktum er at bygger man først et nytt kullkraftverk, kommer det til å stå og forurense i flere tiår. Slike låste utslipp må vi strekke oss langt for å unngå. Tenk om Oljefondet ansatte et team utstyrt med de siste drøye 150 milliardene for å investere direkte i fornybarprosjekter? Det vekket til dels stor oppmerksomhet da Goldman Sachs sa de skulle investere 40 milliarder dollar i fornybar energi innen 2021. Jeg antar at en slik disponering fra det norske Oljefondet også ville fått noen til å ta en nærmere titt eller to.

Selv om Høyre på sitt eget landsmøte vedtok å opprette et nytt mandat for direkteinvesteringer for fornybar energi under Oljefondet, var alt man klarte å få til under vårens stortingsbehandling en økning i rammene for de miljørelaterte investeringsmandatene. Så jeg gjentar mitt spørsmål:

Når får Statens pensjonsfond utland et nytt mandat for direkteinvesteringer i fornybar energi?

Det er nemlig dette som er vårt virkelig store verktøy i kampen mot de farlige klimaendringene, og det verktøyet som gjør at vi bidrar til vår rettferdige andel av kutt i klimagassutslipp. Det er enkelt å gjennomføre, det sender et tydelig signal om at vi ønsker å påta oss en viktig rolle, det virker i form av at det kommer til å kutte utslipp direkte, og det vil bidra til å unngå å låse inn store utslipp i lang tid. Og det kommer til å skape avkastning for oss også når solen har gått ned for eventyret på den norske sokkelen, kanskje under et annet kallenavn enn Oljefondet. Men det skjer ikke uten at våre folkevalgte tør å hente det ut av boden.