Tilgang på fornybar energi er helt avgjørende for å utvikle ny industri, skape flere arbeidsplasser, elektrifisere transportsektoren og tilrettelegge for lavutslippssamfunnet. De siste årene har etterspørsel etter elektrisk energi økt kraftig, spesielt i Bergensregionen, på Haugalandet og store deler av Vestlandet.

Dagens regionale strømnett er dimensjonert for eksisterende forbruk og er allerede høyt belastet. Begrensningene ligger i hovedsak i transmisjonsnettet som eies av Statnett. I tillegg er Energiverk Mongstad nylig lagt ned i den regionen som mangler mest strøm. Gasskraftverket leverte ca 100 MW.

Nær dobling av dagens forbruk

Det vil ta flere år før økt kapasitet er på plass, mens behovet er i nær fremtid. Det er spesielt at nettopp Vestlandet, som står for en så stor andel av produksjonen av elektrisk kraft, nå mangler energi, samtidig som vi konstaterer at Statnett har prioritert å bygge ut nettet for å forsyne Østlandet.

Statnett gjennomfører nå en utredning (KVU) for Bergensregionen som skal være klar til høsten. Tiltakene vil bli besluttet i 2021, men det kan ta ti år å få opp kapasiteten. Det har store konsekvenser for ny næringsutvikling i den viktigste eksportregionen.

I løpet av de kommende årene er det allerede varslet nesten en dobling av dagens forbruk. Næringsparkene på Mongstad og Skipavik er mest prekært med behov for ca 160 MW hver. Kollsnes, næringsområdene på Ågotnes og Northern Lights med karbonlagring og nye industrimuligheter, har varslet et stort behov.

Mangel på fornybar energi rammer også satsing på hydrogen/ammoniakk både til skipstransport og prosessindustrien, utbygging av hurtigladestasjoner, elektrifisering av havneinfrastruktur, nye helsehus, skoler og annen næringsvirksomhet, samt planer om datasentre i Dale, Samnanger og Matre og elektrifisering av sokkelen.

Hvilke satsinger bør prioriteres?

Hvem prioriterer når det er knapphet på strøm? Frem til nå har det vært en køordning hvor førstemann til mølla-prinsippet er lagt til grunn. Når jeg utfordrer energiminister Tina Bru, så velger hun å vise til at nettselskapene har en plikt til å sørge for tilgang til nettet og tilstrekkelig kapasitet.

Det holder ikke å stikke hodet i sanden når vi har en situasjon med så store avvik mellom etterspørsel og nettkapasitet. Det burde være i alles interesse å få en åpen debatt om utfordringer og løsninger. Det trengs en helt annen åpenhet om hvilke kriterier som bør legges til grunn for hvilke satsinger som bør prioriteres når det er knapphet på strøm. Energisektoren burde ha lært av både «Hardangermast»-saken og hvordan oppslutning om vindkraft ble snudd 180 grader på ett år, mye på grunn av mangel på åpenhet og lokalsamfunn som opplevde å bli overkjørt.