I år er det 51 år siden «Mardøla-aksjonen». Vannet i den kjente fossen ble ført fra Eira til Rauma. Miljøkampen den gangen var en milepæl, og den var en viktig symbolhendelse for betydningen av å ta vare på urørt natur.

Den gangen tapte miljøet og villaksen.

Aura huste en av de virkelig storvokste laksebestandene våre. Reguleringen har ført til at snittvekten til laksen har falt fra over 12 kilo til nesten fire. Og laksens – og dermed også elvemuslingens og sjøørretens – leveområde har gått fra å være åtte til to kilometer. 70 prosent av nedbørsfeltet til vassdraget er overført til nabodalførene. Reguleringseffektene gjør at naturlig reproduksjon er vanskelig, og enkelte år er godt over 60 prosent av fangstene utsatt fisk.

En ny forskningsrapport fra Eva B. Thorstad med flere slår fast at et av de beste tiltakene for å sikre at laksen håndterer de forestående klimaendringene, er å ha bred genetisk diversitet i den enkelte bestand. Det motsatte er tilfelle når vi setter ut fisk.

Nye vilkår: En ubenyttet anledning

Miljødirektoratet og NVE gav Aurareguleringene høyeste prioritet for en vilkårsrevisjon med minstevannføring som tiltak i sin rapport tilbake i 2013. Møre og Romsdal fylkeskommune fulgte opp og i den regionale vannforvaltningsplanen gav de bedre miljøforhold i Aura høyeste prioritet. Selv regjeringen satte den inn øverst på listen av vannforekomster som skulle få bedrede miljøforhold – faktisk øverst på listen med elver som hadde så høye miljømål at det kunne påvirke kraftproduksjonen.

Så når Aurareguleringene skulle få nye vilkår i statsråd den 23. juni i år – etter en revisjonsprosess på over 17 år! – var det mange miljøvernere og villaksvenner som hadde håpet at regjeringen ville innse symbolverdien av å endre på feilene fra i går.

51 år etter Mardøla-aksjonen gjør storsamfunnet nesten ingen ting for å bøte på skadene som kraftproduksjonen har ført med seg for Eikesdal og Eresfjord.