Heldigvis øker respekten for de skjøre finstemte systemene som er grunnlaget for liv på jorden. Vi begynner å innse at vi bor på en liten kule i solsystemet, og at vi fra denne kulen må sende ut igjen til verdensrommet akkurat like mye energi som vi mottar fra solen.

Ved at kulen snurrer rundt, og har en tynn atmosfære, spres varmen noenlunde jevnt, og gir levekår på kloden vår. At planteriket med fotosyntese og dyreriket med åndedrett utveksler de livsnødvendige grunnstoffene oksygen og karbon, er jo også ganske smart!

Like smart er det ikke at vi mennesker plutselig slipper ut i atmosfæren store mengder karbon som har samlet seg opp i jordskorpen gjennom millioner av år, og dermed skaper ubalanse mellom den energimengde vi mottar og sender fra oss.

Med økende respekt for disse grunnleggende forhold må vi endre både holdninger og adferd. Endret adferd hos folk flest vil påvirke miljøet og klimabalansen direkte, og holdningsendringer vil påvirke politiske prioriteringer og rammebetingelser. Dette vil igjen påvirke markedet, og vi får en selvforsterkende effekt på hvor det satses innen både forskning, utvikling og investeringer.

Økonomisk satsing skjer der det forventes vekst og lønnsomhet. Dessverre har ikke disse signalene om endringer i adferd vært klare nok, og kommet tidsnok, til å forhindre gigantutbygginger som Gardermoen og Flesland, og fergefri motorvei fra Bergen til Stavanger. De som har planlagt og vedtatt slike prosjekter har åpenbart levd i den villfarelse at den sterke vekst som vi hittil har hatt i både fly- og biltrafikk, vil fortsette også inn i fremtiden.

Spesielt de unge, som jo eier fremtiden, viser et sterkt miljøengasjement, jfr. Miljøagentene og Natur og Ungdom. Jostein Gaarder, forfatter av "Sofies verden", har nå skrevet en fabelaktig liten bok "Anna", der en miljøbevisst ungdom kommuniserer med sitt oldebarn Nova i 2084. Her beskriver Gaarder hvordan det kan gå med kloden vi lever på, hvis vi ikke tar til fornuft og erkjenner vårt ansvar som verdensborgere.

Det er imidlertid tegn på at vi begynner å ta til fornuft, med steg i riktig retning:

Hittil har dessverre det politiske system vært dårlig rustet til å møte miljøutfordringene. Så lenge energi fra fossile kilder som kull, olje og gass er vesentlig billigere enn fornybar energi, synes politikerne handlingslammet.

Den amerikanske klimaprofessor James Hansen foreslår en karbonavgift til fordeling, KAF, der all bruk av CO₂ pålegges avgift. Med utbetaling av inntektene direkte til alle innbyggere, med lik fordeling, vil det også utjevne de sosiale forskjeller.

En avgift på CO₂ vil både redusere utslippene og stimulere utvikling av fornybar energi. Om det kunne oppnås global enighet om et slikt prinsipp på klimatoppmøtet i Paris, vil det bidra sterkt til å gjøre alternative energiformer konkurransedyktige.

Selv politikere bør skjønne at det må tas grep før ekstremværet tar helt overhånd, og humla slutter å suse.

I mange sektorer av samfunnet ser vi nå et sterkt økende miljøengasjement. Men det trengs gjennomgripende endringer, og tiden er knapp. Tross sterke økonomiske motkrefter knyttet til fossil energi har vi ikke lov til å gi opp, utfordringene er altfor alvorlige og viktige til det.

Kanskje er det vel optimistisk å sammenlikne med den formidable utvikling vi har hatt innen den digitale verden de siste tiår, med internett og sosiale medier. Men dette viser at selv i global skala er rask omstilling og utvikling mulig, hvis markedskrefter og teknologi engasjeres. Kan vi håpe på en tilsvarende omstilling av vårt materielle forbruk, i miljøvennlig retning?

Hver og en av oss betyr noe, og vi har alle et ansvar for miljøet. I solidaritet med våre etterkommere må vi derfor bevisst bruke vår markedsmakt: Direkte gjennom våre handlinger, indirekte ved de politikere vi velger, og dessuten la vårt forbruksmønster gi klare signaler om fremtidsrettede satsingsområder.