Med skylappene på

Historien Karl Eirik Schjøtt-Pedersen presenterer er en med voksende energietterspørsel og at løsningen ligger i mer olje og gass.

Det er vanlig å tenke at fremtiden vil være akkurat som i dag. Ting blir det samme og ingenting forandrer seg egentlig. Så lenge vi sitter stille i skuta så går det bra.

Men hva om verden forandrer seg og Paris-målene blir realisert? For skal vi tro på at vi klarer å nå Paris-avtalen, så er det ikke rom for all den nye oljen. Ja, det vil bli produsert fra Johan Sverdrup i mange år fremover, men etterspørselen vil bli mindre. DNV GL, et selskap med en fot fortsatt plantet i olje- og gass, spår i en nylig publisert rapport at verdens oljeetterspørsel vil nå toppen allerede i 2022. Da er det kun rom for den oljen som kan produseres til lavest kostnad, og den finner du ikke i Barentshavet. Konkurransen for norsk gass vil sannsynligvis også øke.

Hva da med de fremtidige investeringene som planlegges på sokkelen? Dette er spørsmål som er tydelig fremme i debatten. Med all den oppmerksomheten som nå finnes rundt økonomisk risiko koplet til oljeleting og fremtidig utbygging av nye felt så mener vi det er påtagelig at det ikke nevnes med ett ord av Schjøtt-Pedersen. I hans fortelling er det bare én mulig fremtid, og den inneholder masse norsk olje og gass.

Vi kan ikke forvente annet enn at lederen for Norsk olje og gass fremmer sin egen industri. Men, at varslene om en usikker fremtid ignoreres er lite betryggende. Hva gjør vi i en situasjon hvor det blir mindre etterspørsel enn ventet? En ansvarlig leder ville være med på å legge til rette for en diskusjon om plan B (og helst en C, D og E også). Det innebærer mer enn karbonfangst og -lagring og mer olje og gass.

Det er synd at Norsk olje og gass ikke viser større ansvarlighet ved å ta hensyn til konsekvensene en omstilling av energisystemene vil få for norsk industri og norsk økonomi. Å ignorere og undervurdere ny teknologi er et kjennetegn på konservative næringer som venter for lenge med tilpasning og til slutt sliter i møte med teknologiske skifter.

For, skal vi holde oss til Paris-avtalen så blir det viktig med flere ben å stå på. Både for norsk økonomi og de enkelte selskapene som i dag er dypt inne i olje og gass.

Schjøtt-Pedersen betrygger oss med å si at «Utvikling av fornybar energi skjer i stor grad i oljeselskapene.» Ja, Statoil har gjort store investeringer i havvind, men dette er tross alt lite sammenliknet med investeringene som gjøres i olje og gass. Et selskap som Shell plasserte under 0,5 prosent av sine totale investeringer i ny energi i sitt 2016-budsjett. DONG Energy, som er markedsledende innenfor offshore vind, besluttet tidligere i år å selge seg ut av olje og gass. Det er ikke oljeindustrien som er motoren i omstillingen til fornybarsamfunnet.

Vi har sett at mange leverandører til olje og gass sitter på teknologi og kompetanse som kan overføres til offshore vindkraft. Samtidig har vi sett at deres engasjement innen fornybar energi faller når det er høy oljeaktivitet. Når beskjeden fra kapteinen er full fart fremad for olje- og gass – så er det på med bremsen og demping av engasjementet innen fornybar energi og omstilling til nye næringsområder. Vi vet at det er krevende og at det tar lang tid å bygge opp nye næringer. Schjøtt-Pedersens ordre bremser opp arbeidet med å bygge opp nye bærekraftige næringer.