Etter å ha fulgt og jobbet med EUs energipolitikk siden klimamålene ble vedtatt i 2007 er det en slående, men kanskje ikke overraskende observasjon jeg sitter igjen med: Medlemslandene er fortsatt helt avgjørende i å sette agenda og drive EUs energipolitikk fremover. Kommisjonen er, på tross av mer formell makt, den svake part i tre-partssamarbeidet med Europaparlamentet og medlemslandene.

Kommisjonen har vært svekket siden Charles De Gaulle introduserte de facto vetorett for medlemslandene da han blokkerte britenes ønske om medlemskap i 1963. På 1980-tallet fikk Kommisjonen seg et oppsving med den karismatiske og dyktige politikeren Jacques Delors som president. Energi har siden kull- og stålunionen vært en viktig komponent i Europa-samarbeidet. Men det skjedde lite på feltet mellom 1960 og frem til midten av 2000-tallet. Siden da har vi sett en eksplosjon av regelverk som har bidratt til å skape en mer og mer sammenvevd energipolitikk. Etter hvert vokser et indre energimarked frem i Europa. Hvem skal ha æren for dette? I alle fall ikke Kommisjonen.

Kommisjonen i baksetet

Kommisjonen har siden 2004 vært ledet av Jose Manuel Barroso, som til tross for at han er en dyktig pragmatiker, ikke ønsker eller har evne til å utfordre de store medlemslandene. En kan si at Barroso er de store medlemslandenes puddel. Hva så med energikommissærene? Både Andris Piebalgs og Günther Oettinger har vært rimelig dyktige. Ingen av dem er eksperter på feltet, men har ut fra forutsetningene klart seg bra. Samtidig har de bare fått gjennom regelverk medlemslandene selv har ønsket.

En av de viktigste driverne i EUs energipolitikk har vært eksterne hendelser. Gasskrisen hvor Russland i 2006, 2008 og 2009 skrudde av gasskranene var avgjørende for å skape felles forståelse og driv i samarbeidet om for eksempel forsyningssikkerhet og energimarkedet. Dette skjedde samtidig som det var søkelys på klimaendringer i kjølvannet av blant annet Al Gores klimafilm. Enigheten om EUs klimamål i 2007 var bare mulig fordi Tyskland hadde formannskapet og makten til å føre det gjennom.

De konkrete lovforslagene som fulgte av klimamålene ble vedtatt i rekordfart, som følge av en hyperaktiv og ambisiøs Nicolas Sarkozy i førersetet under det franske formannskapet høsten 2008. Verken før eller siden har vi sett en slik innspurt som vi så med det året. Dette ble også godt hjulpet av flinke politikere i Europaparlamentet, og selvsagt med Kommisjonen som støttespiller. Men det ville aldri skjedd uten lederskapet og driven til sentrale medlemsland.