Ved en metanlekkasje på 2,3 prosent
vil gass fortsatt gi et positivt klimabidrag når den erstatter
kullkraft, men ikke uten videre hvis gass skal erstatte diesel eller
bensin i transport. Se f.eks. artikkel
i forskningstidsskriftet PNAS.
Gass med lang rørtransport kan også være
problematisk
Mens Gazprom vil hevde at selskapet
har lave metanlekkasjer, hevdet Paul Bledsoe (Energy Fellow and
Strategic Advisor, Progressive Policy Institute, Washington DC) i en
artikkel
i Forbes i august 2018 at Gazprom har gasslekkasjer på hele 5-7
prosent. (Han linker til en forskningsartikkel
som kilde.) Bledsoe sammenlikner høye, påståtte, lekkasjer ved
russisk gass med Obama-administrasjonens anslag på 1,5 prosent
lekkasjer for amerikansk gass, og mener den store forskjellen i
amerikansk favør bør være et viktig salgsargument for amerikansk
gass til Europa. Han kritiserer også Trump-administrasjonen for å
undergrave dette salgsargumentet ved å fjerne reguleringer som skal
holde lekkasjene på et lavt nivå. Bledsoe hevder at Qatar heller
ikke rapporterer sine fulle utslipp.
Det er vanskelig å vite hvor store
lekkasjene i f.eks. Russland faktisk er, det er vanskelig nok å
avdekke dem i USA. Med økende fokus på de klimautfordringene som
lekkasjene representerer, kan både eksportland og involverte aktører
i verdikjeden ha sterke incentiver til å underrapportere omfanget av
lekkasjer.
Hva kan Europa gjøre?
To erkjennelser kan sige inn i Europa: (1) Vi trenger å kutte utslipp raskt. Det betyr bl.a.
økt vekt på å kutte metanutslipp. (2) Metanutslippene fra
naturgass kan være vesentlig større enn man har tenkt til nå,
særlig ved leveranser fra enkelte områder utenfor Europa.
En naturlig respons er å gjøre mer
for å overvåke utslipp og stille krav til leverandører. Dette er
viktig, men det er mulig man ikke oppnår så mye som ønskelig, i
hvert fall ikke fra alle typer leverandører.
En annen naturlig respons er å
gjøre mer for å redusere gassimporten, særlig fra land hvor
lekkasjene forventes å være størst. Det vil være nærliggende for
Europa å se en slik politikk i lys av at naturgass uansett må
utfases hvis man skal nå nullutslipp. Broen til nullutslipp var
dårligere enn man trodde, da kan det være grunn til å bygge den
ned raskere. Selv om dette ikke er tydelig i politiske erklæringer
nå, kan det over noen år bli et argument for raskere kutt i
forbruket av naturgass.
Det kan være klimapolitisk effektivt for Europa å begrense gassimport mest fra land hvor
naturgass medfører størst metanlekkasje. Men det er ikke åpenbart
at dette fullt ut er mulig. Handelsruter kan skifte, særlig for LNG.
Hvis Europa skifter fra en leverandør med høy prosentvis
metanlekkasje til en med lavere, kan dette over noe tid frigjøre
utslippsintensiv gass til andre kunder som er mindre opptatt av
klima. (Dette er parallelt til at vi ikke nødvendigvis løser så
mye ved å kjøpe palmeolje som kommer fra områder hvor man ikke
har hugget regnskog. Vi bidrar uansett til den samlede etterspørselen
etter palmeolje og dermed kan vi indirekte bidra til press for å
hugge mer regnskog.)
I den offentlige debatten kan det
også være krevende å skille mellom god og mindre god gass. Når
gassen mister noe av sin utskyld i offentlighetens øyne, kan
holdningene gradvis skifte i favør av alternativer som gir null
utslipp.
Killingland påpeker at Europa i dag
importerer lite LNG fra USA. Hvis ikke Europas gassforbruk kuttes
raskt, vil imidlertid importbehovet øke. USA presser på for å øke
eksporten til Europa og på lang sikt kan amerikansk skifergass bli
en betydelig leverandør. Når Europa skal vurdere tiltak for å
begrense forbruket av naturgass, vil det være naturlig å se noen
tiår frem. Direkte eller indirekte kan europeisk gassimport bidra
til økt utvinning av amerikansk skifergass.
Se også artikkelen Tyskland vil blidgjøre USA med to nye LNG-terminaler.
Norsk gass har små metanlekkasjer
og Norge har sannsynligvis langt bedre overvåking og oppfølging enn
mange andre leverandører. I beste fall kan dette bli en fordel for
salg av norsk gass til Europa. Men gevinsten kan være tidsbegrenset.
Sterkere argumenter for å begrense gassforbruket i Europa kan bidra
til at man forserer utvikling av alternativene til gass. Raskere
utvikling av bedre og billigere alternativer kan over tid gjøre det
lettere å fase ut all naturgass til 2050, eventuelt før
dette.
Utregning for spesielt interesserte
Her er en enkel utregning av hvor
mye metanlekkasjer betyr: Ved forbrenning av ett tonn metan blir det
dannet 2,75 tonn CO2. (Basert på atomvektene for Hydrogen
(1), Carbon (12) og Oksygen (16). Et metanmolekyl (CH4)
veier 12+1*4 = 16, mens et CO2-molekyl veier 12+16*2 = 44,
dvs. 2,75 ganger så mye som metanmolekyl.) Hvis 1% metan lekker og
dermed ikke forbrennes, får vi 0,99*2,75 = 2,7225 tonn CO2
fra forbrenningen og 0,01 tonn metanlekkasje. Med et
oppvarmingspotensial over 20 år (CO2e) på 86 tilsvarer
0,01 tonn metan 0,86 tonn CO₂. Med 3,3 % lekkasje blir summen av
oppvarmingseffekt fra metanlekkasjen og forbrenningen det dobbelte av
effekten ved helt lekkasjefri forbrenning.
Dersom man i stedet velger å se på
oppvarmingseffekten over 100 år, blir vekten for metan 34. Man må
opp i 9 % lekkasje før oppvarmingseffekten dobles sammenliknet med
forbrenning uten lekkasje.
