Metanlekkasjer fra all fossil energiproduksjon er problematiske fordi
de forsterker global oppvarming. I en situasjon hvor det haster å
bremse global oppvarming, er metanutslipp spesielt problematiske
fordi metan (CH₄) over en periode på 20 år bidrar 86
ganger så mye per tonn til global oppvarming som CO₂.

For naturgass, som gir minst utslipp
av CO₂ og andre skadelige gasser ved forbrenning, kan
metanlekkasjer være spesielt utfordrende. Det skyldes at metan er
hovedkomponenten i naturgass og at lekkasjer i hele verdikjeden, fra
gassfelt til forbruker, derfor kan svekke det fortrinn naturgass har
sammenliknet med olje og kull. Over de 20 første årene vil en
metanlekkasje på 3,3 prosent gi like stor oppvarmingseffekt som
utslippene av CO₂ fra forbrenningen av de resterende 97
prosent. 3,3 prosent lekkasje vil med andre ord doble
oppvarmingseffekten sammenliknet med en situasjon uten lekkasjer.

Lekkasjene er også problematiske
fordi det er betydelig uenighet om hvor store de faktisk er og fordi
gode målinger er vanskelig å få til, særlig i enkelte land.
Utslippene kan derfor være betydelig større enn man har trodd.
Nyere undersøkelser kan tyde på at utslippene fra amerikansk
skifergass er om lag 60 prosent høyere enn tidligere antatt.

Hvor mye metan lekker fra amerikansk skifergass?

Tore Killingland skriver
i Energi og Klima sterkt kritisk om rapporten «Natural Gas Makes No Contribution to Climate Protection» fra
tyske Energy Watch Group (EWG). Dette er en rapport jeg også
refererte til i min artikkel «Vil Europa fase ut naturgass til 2050?».Killingland
og jeg er enig om at rapporten fra EWG overdriver, men jeg har
likevel et annet bilde enn Killingland av rapporten og av den nyere
debatten om metanlekkasjer.

Fra Killingland kan man få inntrykk
av at EWGs rapport først og fremst bygger på en isolert analyse av
metanlekkasjer ved amerikansk skifergass fra 2011, da denne sektoren
var umoden. EWG refererer riktignok til en analyse fra 2011, men ser
ut til i hovedsak å bygge analysene på nyere kilder. For ikke å
fortape oss i en diskusjon om hva EWG egentlig mener, kan vi i stedet
gå direkte til nyere kilder.

En artikkel
fra 2018 (Alvarez og medforfattere) i det velrenommerte tidsskriftet
Science anslår utslippene i USA til 2,3 prosent av samlet
naturgassproduksjon, 60 prosent mer enn anslagene på 1,4 prosent fra
USAs miljødirektorat Environmental Protection Agency (EPA). EPAs
anslag er det samme som det Killingland hevder er konklusjonen fra de
åtte mest helhetlige studiene. Her har vi tydeligvis ulike kilder.
2018-artikkelen i Science er en oppsummering av nyere studierog
forklarer hvordan ulike faktorer kan ha bidratt til at tidligere
anslag har vært for lave. Spesielt peker artikkelen på at man
tidligere i liten grad har fanget opp uhell og større avvik fra
normal drift, situasjoner som kan bidra til store utslipp. Artikkelen
peker også på at tidligere undersøkelser i stor grad har vært
avhengig av frivillig samarbeid med operatørene, noe som kan bidra
til skjevhet i utvalget. I tillegg kan feil ved måleinstrumenter ha
gitt underrapportering.

Forfatterne av artikkelen i Science
representerer 15 ulike universitets- og forskningsmiljøer i USA. En
av forfatterne har også medvirket til artikkelen «The US natural gas industry is leaking way more methane than previously thought», som utdyper en del av vurderingene.

Ved en metanlekkasje på 2,3 prosent
vil gass fortsatt gi et positivt klimabidrag når den erstatter
kullkraft, men ikke uten videre hvis gass skal erstatte diesel eller
bensin i transport. Se f.eks. artikkel
i forskningstidsskriftet PNAS.

Gass med lang rørtransport kan også være
problematisk

Mens Gazprom vil hevde at selskapet
har lave metanlekkasjer, hevdet Paul Bledsoe (Energy Fellow and
Strategic Advisor, Progressive Policy Institute, Washington DC) i en
artikkel
i Forbes i august 2018 at Gazprom har gasslekkasjer på hele 5-7
prosent. (Han linker til en forskningsartikkel
som kilde.) Bledsoe sammenlikner høye, påståtte, lekkasjer ved
russisk gass med Obama-administrasjonens anslag på 1,5 prosent
lekkasjer for amerikansk gass, og mener den store forskjellen i
amerikansk favør bør være et viktig salgsargument for amerikansk
gass til Europa. Han kritiserer også Trump-administrasjonen for å
undergrave dette salgsargumentet ved å fjerne reguleringer som skal
holde lekkasjene på et lavt nivå. Bledsoe hevder at Qatar heller
ikke rapporterer sine fulle utslipp.

Det er vanskelig å vite hvor store
lekkasjene i f.eks. Russland faktisk er, det er vanskelig nok å
avdekke dem i USA. Med økende fokus på de klimautfordringene som
lekkasjene representerer, kan både eksportland og involverte aktører
i verdikjeden ha sterke incentiver til å underrapportere omfanget av
lekkasjer.

Hva kan Europa gjøre?

To erkjennelser kan sige inn i Europa: (1) Vi trenger å kutte utslipp raskt. Det betyr bl.a.
økt vekt på å kutte metanutslipp. (2) Metanutslippene fra
naturgass kan være vesentlig større enn man har tenkt til nå,
særlig ved leveranser fra enkelte områder utenfor Europa.

En naturlig respons er å gjøre mer
for å overvåke utslipp og stille krav til leverandører. Dette er
viktig, men det er mulig man ikke oppnår så mye som ønskelig, i
hvert fall ikke fra alle typer leverandører.

En annen naturlig respons er å
gjøre mer for å redusere gassimporten, særlig fra land hvor
lekkasjene forventes å være størst. Det vil være nærliggende for
Europa å se en slik politikk i lys av at naturgass uansett må
utfases hvis man skal nå nullutslipp. Broen til nullutslipp var
dårligere enn man trodde, da kan det være grunn til å bygge den
ned raskere. Selv om dette ikke er tydelig i politiske erklæringer
nå, kan det over noen år bli et argument for raskere kutt i
forbruket av naturgass.

Det kan være klimapolitisk effektivt for Europa å begrense gassimport mest fra land hvor
naturgass medfører størst metanlekkasje. Men det er ikke åpenbart
at dette fullt ut er mulig. Handelsruter kan skifte, særlig for LNG.
Hvis Europa skifter fra en leverandør med høy prosentvis
metanlekkasje til en med lavere, kan dette over noe tid frigjøre
utslippsintensiv gass til andre kunder som er mindre opptatt av
klima. (Dette er parallelt til at vi ikke nødvendigvis løser så
mye ved å kjøpe palmeolje som kommer fra områder hvor man ikke
har hugget regnskog. Vi bidrar uansett til den samlede etterspørselen
etter palmeolje og dermed kan vi indirekte bidra til press for å
hugge mer regnskog.)

I den offentlige debatten kan det
også være krevende å skille mellom god og mindre god gass. Når
gassen mister noe av sin utskyld i offentlighetens øyne, kan
holdningene gradvis skifte i favør av alternativer som gir null
utslipp.

Killingland påpeker at Europa i dag
importerer lite LNG fra USA. Hvis ikke Europas gassforbruk kuttes
raskt, vil imidlertid importbehovet øke. USA presser på for å øke
eksporten til Europa og på lang sikt kan amerikansk skifergass bli
en betydelig leverandør. Når Europa skal vurdere tiltak for å
begrense forbruket av naturgass, vil det være naturlig å se noen
tiår frem. Direkte eller indirekte kan europeisk gassimport bidra
til økt utvinning av amerikansk skifergass.

Se også artikkelen Tyskland vil blidgjøre USA med to nye LNG-terminaler.

Norsk gass har små metanlekkasjer
og Norge har sannsynligvis langt bedre overvåking og oppfølging enn
mange andre leverandører. I beste fall kan dette bli en fordel for
salg av norsk gass til Europa. Men gevinsten kan være tidsbegrenset.
Sterkere argumenter for å begrense gassforbruket i Europa kan bidra
til at man forserer utvikling av alternativene til gass. Raskere
utvikling av bedre og billigere alternativer kan over tid gjøre det
lettere å fase ut all naturgass til 2050, eventuelt før
dette.

Utregning for spesielt interesserte

Her er en enkel utregning av hvor
mye metanlekkasjer betyr: Ved forbrenning av ett tonn metan blir det
dannet 2,75 tonn CO₂. (Basert på atomvektene for Hydrogen
(1), Carbon (12) og Oksygen (16). Et metanmolekyl (CH₄)
veier 12+1*4 = 16, mens et CO₂-molekyl veier 12+16*2 = 44,
dvs. 2,75 ganger så mye som metanmolekyl.) Hvis 1% metan lekker og
dermed ikke forbrennes, får vi 0,99*2,75 = 2,7225 tonn CO₂
fra forbrenningen og 0,01 tonn metanlekkasje. Med et
oppvarmingspotensial over 20 år (CO₂e) på 86 tilsvarer
0,01 tonn metan 0,86 tonn CO₂. Med 3,3 % lekkasje blir summen av
oppvarmingseffekt fra metanlekkasjen og forbrenningen det dobbelte av
effekten ved helt lekkasjefri forbrenning.

Dersom man i stedet velger å se på
oppvarmingseffekten over 100 år, blir vekten for metan 34. Man må
opp i 9 % lekkasje før oppvarmingseffekten dobles sammenliknet med
forbrenning uten lekkasje.