Ved en metanlekkasje på 2,3 prosent vil gass fortsatt gi et positivt klimabidrag når den erstatter kullkraft, men ikke uten videre hvis gass skal erstatte diesel eller bensin i transport. Se f.eks. artikkel i forskningstidsskriftet PNAS.
Mens Gazprom vil hevde at selskapet har lave metanlekkasjer, hevdet Paul Bledsoe (Energy Fellow and Strategic Advisor, Progressive Policy Institute, Washington DC) i en artikkel i Forbes i august 2018 at Gazprom har gasslekkasjer på hele 5-7 prosent. (Han linker til en forskningsartikkel som kilde.) Bledsoe sammenlikner høye, påståtte, lekkasjer ved russisk gass med Obama-administrasjonens anslag på 1,5 prosent lekkasjer for amerikansk gass, og mener den store forskjellen i amerikansk favør bør være et viktig salgsargument for amerikansk gass til Europa. Han kritiserer også Trump-administrasjonen for å undergrave dette salgsargumentet ved å fjerne reguleringer som skal holde lekkasjene på et lavt nivå. Bledsoe hevder at Qatar heller ikke rapporterer sine fulle utslipp.
Det er vanskelig å vite hvor store lekkasjene i f.eks. Russland faktisk er, det er vanskelig nok å avdekke dem i USA. Med økende fokus på de klimautfordringene som lekkasjene representerer, kan både eksportland og involverte aktører i verdikjeden ha sterke incentiver til å underrapportere omfanget av lekkasjer.
To erkjennelser kan sige inn i Europa: (1) Vi trenger å kutte utslipp raskt. Det betyr bl.a. økt vekt på å kutte metanutslipp. (2) Metanutslippene fra naturgass kan være vesentlig større enn man har tenkt til nå, særlig ved leveranser fra enkelte områder utenfor Europa.
En naturlig respons er å gjøre mer for å overvåke utslipp og stille krav til leverandører. Dette er viktig, men det er mulig man ikke oppnår så mye som ønskelig, i hvert fall ikke fra alle typer leverandører.
En annen naturlig respons er å gjøre mer for å redusere gassimporten, særlig fra land hvor lekkasjene forventes å være størst. Det vil være nærliggende for Europa å se en slik politikk i lys av at naturgass uansett må utfases hvis man skal nå nullutslipp. Broen til nullutslipp var dårligere enn man trodde, da kan det være grunn til å bygge den ned raskere. Selv om dette ikke er tydelig i politiske erklæringer nå, kan det over noen år bli et argument for raskere kutt i forbruket av naturgass.
Det kan være klimapolitisk effektivt for Europa å begrense gassimport mest fra land hvor naturgass medfører størst metanlekkasje. Men det er ikke åpenbart at dette fullt ut er mulig. Handelsruter kan skifte, særlig for LNG. Hvis Europa skifter fra en leverandør med høy prosentvis metanlekkasje til en med lavere, kan dette over noe tid frigjøre utslippsintensiv gass til andre kunder som er mindre opptatt av klima. (Dette er parallelt til at vi ikke nødvendigvis løser så mye ved å kjøpe palmeolje som kommer fra områder hvor man ikke har hugget regnskog. Vi bidrar uansett til den samlede etterspørselen etter palmeolje og dermed kan vi indirekte bidra til press for å hugge mer regnskog.)
I den offentlige debatten kan det også være krevende å skille mellom god og mindre god gass. Når gassen mister noe av sin utskyld i offentlighetens øyne, kan holdningene gradvis skifte i favør av alternativer som gir null utslipp.
Killingland påpeker at Europa i dag importerer lite LNG fra USA. Hvis ikke Europas gassforbruk kuttes raskt, vil imidlertid importbehovet øke. USA presser på for å øke eksporten til Europa og på lang sikt kan amerikansk skifergass bli en betydelig leverandør. Når Europa skal vurdere tiltak for å begrense forbruket av naturgass, vil det være naturlig å se noen tiår frem. Direkte eller indirekte kan europeisk gassimport bidra til økt utvinning av amerikansk skifergass.
Se også artikkelen Tyskland vil blidgjøre USA med to nye LNG-terminaler.
Norsk gass har små metanlekkasjer og Norge har sannsynligvis langt bedre overvåking og oppfølging enn mange andre leverandører. I beste fall kan dette bli en fordel for salg av norsk gass til Europa. Men gevinsten kan være tidsbegrenset. Sterkere argumenter for å begrense gassforbruket i Europa kan bidra til at man forserer utvikling av alternativene til gass. Raskere utvikling av bedre og billigere alternativer kan over tid gjøre det lettere å fase ut all naturgass til 2050, eventuelt før dette.
Her er en enkel utregning av hvor mye metanlekkasjer betyr: Ved forbrenning av ett tonn metan blir det dannet 2,75 tonn CO2. (Basert på atomvektene for Hydrogen (1), Carbon (12) og Oksygen (16). Et metanmolekyl (CH4) veier 12+1*4 = 16, mens et CO2-molekyl veier 12+16*2 = 44, dvs. 2,75 ganger så mye som metanmolekyl.) Hvis 1% metan lekker og dermed ikke forbrennes, får vi 0,99*2,75 = 2,7225 tonn CO2 fra forbrenningen og 0,01 tonn metanlekkasje. Med et oppvarmingspotensial over 20 år (CO2e) på 86 tilsvarer 0,01 tonn metan 0,86 tonn CO₂. Med 3,3 % lekkasje blir summen av oppvarmingseffekt fra metanlekkasjen og forbrenningen det dobbelte av effekten ved helt lekkasjefri forbrenning.
Dersom man i stedet velger å se på oppvarmingseffekten over 100 år, blir vekten for metan 34. Man må opp i 9 % lekkasje før oppvarmingseffekten dobles sammenliknet med forbrenning uten lekkasje.
