Halvannen milliard mennesker har ikke tilgang på elektrisitet. Utrolig nok har nesten halvparten av disse mobiltelefon, og kanskje kan nettopp mobilene åpne for en lysere hverdag.

Det er særlig rurale områder i utviklingsland som har dårlig tilgang på elektrisitet. Ofte vil det være svært kostbart å knytte avsidesliggende og lite tilgjengelige steder til et nasjonalt elnettverk. Det er derfor økende fokus på bruk av lokale fornybare energikilder, som sol og vind, for å elektrifisere slike områder. Universitetet i Oslo (UiO) gjennomfører nå et pilotprosjekt der et solenergidrevet mobiltårn blir minikraftverk for en landsby i Bangladesh. Basestasjonen til mobiloperatøren blir dermed kilde til både elektrisitet og mobilnett.

Etter hvert som de urbane markedene mettes, øker konkurransen blant mobiloperatører om de rurale markedene. Mobilbransjen har klart å bygge og vedlikeholde infrastruktur i områder som mangler både vei og elektrisitet, men operatørene ser stort potensial for økt mobilbruk dersom kundene får bedre tilgang til å lade telefonene sine. I tillegg trenger basestasjonene selv elektrisitet.

Mobiloperatørenes basestasjoner har typisk blitt drevet ved hjelp av dieselgeneratorer, men frakt av drivstoff kan være kostbart og tyveri er et tilbakevendende problem. Solceller vokser derfor frem som en alternativ, og økonomisk lønnsom, måte å drifte basestasjonene på. Etter at solcellepanelene er kjøpt er «drivstoffet», sola, gratis og vedlikeholdet minimalt.

I pilotprosjektet i Bangladesh samarbeider UiO med en lokal mobiloperatør, Grameenphone, om å elektrifisere deler av en landsby gjennom å utvide basestasjonens solcelleanlegg. De valgte en landsby som neppe vil få snarlig tilkobling til det nasjonale elnettet, og hvor Grameenphone allerede hadde en soldrevet basestasjon. Ekstra solcellepaneler og batterier ble installert i mobiltårnet, totalt en kapasitet på 3,15 kWp. Wp står for Watt peak, og er den energien solcellene produserer per sekund under ideelle forhold.

Det ble satt opp et mini-nettverk med kabler til totalt 136 husholdninger, to templer og en liten internettkafe. Anlegget ble offisielt åpnet i mai 2011 og er et av de første pilotprosjektene som tar utgangspunkt i samspillet mellom mobilbruk og strømtilgang. Et vesentlig poeng for videre utvikling av modellen er at prosjektene er økonomisk bærekraftige. Husholdningene i disse områdene har ofte lav inntekt og basestasjonene blir derfor viktige for å sikre en betydelig strømetterspørsel og gi anleggene økonomisk stabilitet.

Solcellene produserer strøm på dagtid og lader opp batteribanken slik at husholdningene kan få strøm på kveldstid. Hvor mye strøm man faktisk får fra et anlegg med kapasitet på 3,15 kWp, avhenger av hvor mange timer det er sol. Man må også ta høyde for at solcellene ikke er like effektive når det er lav sol, skyer eller regnsesong. I Bangladesh vil 3,15 kWp gi rundt 15 kWh per dag. Det tilsvarer en tredjedel av forbruket til en norsk enebolig på en sommerdag! Mengden strøm til hver av de 136 husholdningene som er koblet til nettet er da også begrenset til én enkelt sparepære og én mobillader. Prisen er rundt 11 kroner per måned.

For å få et elektrisitetssystem som fungerer i det enkelte lokalsamfunn, er teknologien bare en liten del av helheten. Systemet må tilpasses brukerne, og utfordringene kan være mange og kanskje uforutsette. I dette pilotprosjektet er for eksempel fremkommeligheten til landsbyen tidvis svært dårlig, noe som har gjort både opplæring av personell og vedlikehold dyrt. En annen utfordring er at en del brukere på egen hånd har prøvd å tilpasse sitt elektrisitetsuttak etter egne behov. Resultatet kan fort bli dyre reparasjoner og redusert finansiell bærekraft for prosjektet.

På tross av enkelte utfordringer, kan mini-elnett basert på fornybar energi fra basestasjoner vise seg å være en god modell for å gi flere mennesker tilgang på strøm. Pilotprosjektet er blitt lagt merke til av myndighetene i Bangladesh, som vurderer modellen som en interessant strategi for rural elektrifisering.