I dag fungerer det ypperlig å konsentrere energiproduksjonen vår om olje, gass og vann. I det minste økonomisk. Men hvor lenge kan vi fortsette med business as usual før de konkurransefortrinnene vi ville hatt ved å satse på nye fornybare energikilder, er utkonkurrert av nasjoner som allerede har kommet langt på veien mot mindre fossilavhengighet?

I 2009 var oljeprisene lave. Permitteringer og ordretørke var omkvedet i oljeservicesektoren i Norge. Viktigheten av å ha flere ben å stå på ble satt på dagsorden. EU hadde vedtatt forpliktende fornybar-mål for alle EU- og EØS-land, og et stort marked for offshore vind åpnet seg i Nordsjøbassenget. Norge, med store vindressurser og god erfaring fra offshore, så dette som en mulighet til å bruke vår kompetanse i et nytt industrielt vekstområde som også kunne bidra til økt stabilitet i oljeservicesektoren.

Det var derfor en følelse av å være med på noe historisk 10. september 2009 da daværende olje- og energiminister Terje Riis-Johansen kalte inn til pressekonferanse. Han var entusiastisk. Dette var en viktig milepæl. Det var historisk. Havsul var den første norske vindkraftparken til havs som fikk konsesjon. Norge undertegnet også en intensjonsavtale for samarbeid om en «offshore grid» med Nordsjø-landene. Enova skulle bidra til å markedsintrodusere ny fornybar teknologi. Millioner av offentlige midler ble avsatt for å utvikle kompetanse på offshore vind. Her skulle Norge ta en posisjon. Det var optimisme og vilje til å satse som rådet.

Medvinden har stilnet

I dag er oljeprisen igjen høy, og den politiske medvinden har stilnet. Dette til tross for det gode arbeidet som er gjort i Norge for å synliggjøre energipotensialet og mulighetene for vekst innen en ny grønn næring. Millionene som ble satset på FoU og nettverk med næringslivet står nå i fare for å «blåse bort med vinden». Flytt til England!, er det beste rådet man i dag kan gi til leverandører til offshore vind-markedet.

Oljesektoren vokser og tar mye kapasitet. Investeringsnivået i landbasert industri er på et lavmål, og kostnadsnivået stiger. Neste gang det blir ordretørke i oljeservicesektoren er vi enda mer sårbare enn i 2009. Regjeringen synes ikke å ha noen strategi for å videreutvikle kompetansen som er bygget opp i olje- og gassektoren mot et stort og voksende industrielt offshore vindmarked i Nordsjøbassenget og i økende grad i Østen.

Dyster utvikling

For oss som trodde at offshore vind skulle bli et satsingsområde, og som ønsket å få til noe, har utviklingen fra 2009 til 2012 vært dyster. Festtalene stilnet i takt med at prisen på olje beveget seg opp.

Taler vi for vår syke mor?

Jada. Vi har investert fordi vi trodde på visjonene og vi satset for å lykkes. Men nå legger vi inn årene. Vi gjør det ikke med skam, men med hevet hode og rak rygg. For vi har utført et godt stykke pionerarbeid. Vi har synliggjort at Norges petromaritime kompetanse kan gi et viktig bidrag til kostnadsreduksjoner i offshore vind. Vi har jobbet hardt for å dra Havsul-prosjektet i havn, men må innse at dagens rammevilkår gir ingen mulighet for at Norges første konsesjonsgitte vindpark til havs kan bygges ut.

Ikke nok med elsertifikater

Budskapet fra dagens olje- og energiminister er at elsertifikatene er den eneste støtte som gis til offshore vind. Elsertifikatordningen er teknologinøytral. Kun godt utprøvd teknologi er mulig å få finansiert under denne ordningen. Sammenlignet med de gunstige rammevilkårene for investeringer i oljesektoren er vilkårene for investeringer i ny fornybar teknologi stusselige. Det er ikke uten grunn at vi blir mer og mer avhengig av høye oljepriser og høyt aktivitetsnivå i petroleumssektoren.

Klima og energi må ses under ett

Vi etterlyser politikernes vilje til å legge en langsiktig strategi for en mer helhetlig energi- og klimapolitikk. I dag er det vanskelig å se hvordan Norge skal nå målene som er satt i klimaforliket. Vi er gode på tiltak i utlandet, mens egne CO₂-utslipp øker og viljen til tiltak for å nå våre klimamål i liten grad er til stede.

Det er her vi er. Og her blir vi kanskje stående i mange år, forutsatt at oljeprisen holder seg på dagens nivå og vi kan rettferdiggjøre avvik mellom vedtatte planer for klimaet her hjemme og sterkt økende CO₂-utslipp fra sokkelen.

Kanskje er neste prisfall på olje, investeringstørke i oljesektoren med påfølgende masseoppsigelser og permitteringer igjen det som skal til for at Norge skal være villig til å gi bedre rammevilkår for ny teknologi i fornybarsektoren? Men vil det da være for sent? Har tyskerne og kineserne da blitt så overlegne at vår petromaritime kompetanse ikke lenger gir oss et konkurransefortrinn?