Noe går i rett retning i den norske debatten om klima og grønn omstilling. Statsministeren har blitt flink til å prate om det. Finansminister Siv Jensen har sluttet å prate om klimafornektelse. Arbeiderpartiet har gått fra å være fossilsvart til å bli tåkegrå. Ingen vet helt hvor Jonas Gahr Støre egentlig står – ikke engang Aps ungdomsparti AUF, som klager over partilederens klimavingling. Vi må likevel kunne kalle det for et fremskritt, siden det er Ap vi snakker om.

Dette til tross: Den store, grå elefanten i norsk klimadebatt får fortsatt være i fred, og det er myten om norsk olje – og særlig norsk gass – som del av klimaløsningen. Myten fortelles iherdig av blant annet Statoil, Norsk olje og gass, Høyres miljøpolitiske talsmann Nikolai Astrup og av Gahr Støre. Myten går ut på at norske gass- og oljereserver er bedre enn olje fra andre land og ikke minst kull, og at vi derfor ikke bare har rett til å hente opp samtlige norske fossilforekomster, men at vi nesten er nødt for å gjøre det – for klimaets skyld. Statoil har til og med kjørt store reklamekampanjer i Tyskland og andre EU-land om hvordan norsk gass skal redde EUs klimapolitikk.

Dette er, unnskyld uttrykket, bullshit. Fortellingen er ikke sann. Den kan fortelles om og om igjen, men blir ikke sannere av den grunn. Gass er ikke bedre enn olje eller kull i et klimaperspektiv.

Det er isolert sett riktig at gass har lavere CO₂-utslipp enn kull og olje ved forbrenning. Det er dette Statoils propaganda er tuftet på. Men det de underslår, er at metangassutslippene som oppstår under produksjon, distribusjon og bruk av gass samlet sett er så store at bruk av gass er like klimaskadelig som bruk av kull eller andre fossile brennstoff. Usikkert er derimot, ifølge amerikanske forskere, om vi undervurderer de langsiktige skadevirkningene av metanutslipp fra gass. Metan er en mye sterkere klimagass enn CO₂ og har 25 ganger sterkere klimavirkning i løpet av en 100-årsperiode enn CO₂.

FNs klimapanel har slått fast at verden har et begrenset «karbonbudsjett» til rådighet. Vi kan bare slippe ut rundt 1000 gigatonn CO₂ mellom nå og 2050, hvis vi skal ha en 50 prosent sjanse til å holde oss innenfor togradersmålet. Resten av de fossile ressursene som allerede er oppdaget og i dag planlegges brukt – nesten tre ganger mer – er dermed «ubrennbare» og må bli liggende. FNs klimapanel opererer med fire utslippsbaner for den globale oppvarmingen innen 2100, avhengig av verdenssamfunnets respons. Sporet vi er på i dag, kalt RCP 8.5, er et fossilkappløp der vi risikerer en fem grader varmere verden. Med andre ord: Dagens nasjonale prioriteringer legger opp til en potensielt ubeboelig klode. Den norske gassmyten er – nettopp en myte. Et selvbedrag, for å utsette tøffe politiske beslutninger.