EUs klimakommissær Connie Hedegaard kommer for å delta på en klimakonferanse arrangert av den norske regjeringen. Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell og utviklingsminister Heikki Holmås bør diskutere mer enn klimatiltak i regnskog og land i sør med henne. De bør også si klart ifra om at Norge aktivt vil bidra til at den europeiske klimaomstillingsprossen kommer på rett spor igjen.

For dersom ikke EUs klimapolitikk lykkes, er sjansene for gode globale klimaløsninger små, og det bør norske politikere ta inn over seg. I våre hjemlige klimadiskusjoner ignorerer vi ofte at norsk politikk inngår i og samspiller med en større europeisk omstillingsprosess. Avkarbonisering av norsk og europeisk økonomi og samfunnsliv er ikke gjort i en håndvending, likevel finnes knapt debatt om den norske klimapolitiske strategien fram mot 2030 og 2050.

Vi oppfordrer derfor den norske regjeringen til å opprette et tverrpolitisk, tverrfaglig og bredt sammensatt utvalg som diskuterer langsiktige klimapolitiske strategier fram mot 2030 og 2050. Prosessen bør sammenfattes i en NOU våren 2014, tidsnok til at Norge kan gi tydelige signaler inn mot revisjonene av EUs klimavirkemidler og de avgjørende globale klimaforhandlingsmøtene i 2014 og 2015. Offentlige utredninger utretter sjelden mirakler, men vi tror en god utvalgsprosess kan bli et avgjørende steg på veien mot bedre og mer konstruktive debatter om Norges rolle i internasjonal klimapolitikk.

Hittil har EU tatt mer klimaansvar enn mange andre og nå diskuteres klimapolitikk fram mot 2030 heftig i Brussel. Utfallet av disse diskusjonene vil få stor betydning både for Norge og det globale klimaomstillingsarbeidet. For noen år siden så det lyst ut for EUs klimapolitikk: Kvotesystemet for klimagasser ble radikalt forbedret, bindende nasjonale målsettinger for fornybar energi ble innført, en rekke tiltak for å effektivisere energibruken ble vedtatt og man etablerte en finansieringsordning for karbonfangst og -lagring.

Dessverre fungerer ikke virkemidlene like godt som EU-politikerne hadde håpet. Kvoteprisene er rekordlave og bidrar lite til innføring av mer klimavennlig teknologi. De nasjonale støttesystemene for fornybar energi har blitt mer kostbare enn landene har råd til. Ingen av de planlagte karbonfangst- og lagringsprosjektene er realisert og det er uklart om landene vil innfri energieffektiviseringskravene.