Dersom vi skal unngå tap av menneskeliv og verdier i årene som kommer, må myndighetene ta samme ansvar for klimatilpasningstiltak som for å kutte klimautslipp. Dette perspektivet er så langt fullstendig fraværende i debatten etter rasene i Jølster.

En ny
undersøkelse utført av Respons Analyse på vegne av Fremtind viser
at hele 1,5 millioner nordmenn har liten eller ingen tillit til at
deres lokale politikere har nok kunnskap til å ivareta deres
sikkerhet ved ekstremvær. De er bekymret. Det er jeg også. Men har
vi egentlig grunn til å være overrasket over den lave tilliten?

I dag er
klimatilpasning, enten det handler om forebygging eller
gjenoppbygging, i stor grad overlatt til lokalpolitikerne. I praksis
betyr det at kommunaldirektører, plan- og byggsjefer, vann- og
avløpssjefer og andre kommunalt ansatte rundt om i hele landet
sitter med hver sin lille bit av ansvaret for å tilpasse Norge til
et endret klima.

Vi mener det er
urimelig å forvente at hver enkelt kommune skal sitte med den
nødvendige kunnskapen om lokal klimamodellering, utvikling av
nedbørsmønstre og konsekvenser av 2, 3 eller 4 graders oppvarming
til å legge planer og gjennomføre tiltak som reduserer lokal
klimarisiko. I tillegg koster tilpasning mye penger. Når dette
kommer på toppen av alle andre mer kortsiktige oppgaver, blir det
lett nedprioritert. Det er egentlig ganske lett å forstå. Det er
vanskelig å se sin rolle i det store bildet, og forebygging gir få
politiske gevinster. Det er få, om noen, kommunepolitikere som går
til valg på klimatilpasning.

Rasene i Jølster
viste med all tydelighet at ekstremværet er i ferd med å få så
store dimensjoner at dagens organisering er utilstrekkelig for å
møte de utfordringene vi står overfor. Tiden er inne for å
plassere et overordnet ansvar for klimatilpasning og skadeforebygging
av naturskade hos et medlem av regjeringskollegiet. Norge trenger en
klimatilpasningsminister, en minister med særskilt ansvar for å
sikre tilpasning til klimaendringer i Norge.

Ansvaret er spredt tynt utover

Ansvaret for
klimatilpasning i er dag spredt tynt ut over statsforvaltningen, både
i høyden og i bredden. Klima- og miljødepartementet har ansvaret
med å legge til rette for regjeringens helhetlige arbeid med
klimatilpasning. Miljødirektoratet er ansvarlig fagetat, og skal
være pådriver, tilrettelegger og bidragsyter til at regjeringens
arbeid med klimatilpasning blir fulgt opp i forvaltningen og
samfunnet.

I tillegg til
Miljødirektoratet er det flere direktorater som arbeider med
klimatilpasningstematikk, og som i ulik grad bidrar inn i arbeidet
med klimatilpasning. Noen av de mer aktive bidragsyterne er
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), underlagt
samfunnssikkerhetsminister Ingvild Smines Tybring-Gjedde, Norges
vassdrags- og energidirektorat (NVE), underlagt olje- og
energiminister Kjell-Børge Freiberg, Landbruksdirektoratet,
underlagt landbruks- og matminister Olaug Bollestad, Direktoratet for
byggkvalitet (Dibk), underlagt kommunal- og moderniseringsminister
Monica Mæland, og Meteorologisk institutt, underlagt klima- og
miljøminister Ola Elvestuen.

Det praktiske
ansvaret for tilpasning er lagt til kommunene, som er førstelinjen i
klimatilpasningen. Dette følger både av plan- og bygningsloven og
statlige planretningslinjer på feltet. Som ansvarlig minister for
kommunesektoren faller det på kommunal- og moderniseringsminister
Monica Mæland å sikre at kommunene ivaretar sin oppgave.

Oppgave for nasjonale politikere

Med dagens
pulverisering av ansvar for å sikre våre felles verdier er det ikke
overraskende at tilpasningen går saktere enn nødvendig. En
undersøkelse vi gjorde i fjor viste at hver fjerde kommune ikke
hadde oppdatert kunnskap om risikoen innbyggerne i sin kommune står
overfor. Dette har staten stilt krav om, men likevel er det ikke
blitt gjort. Når kommunen ikke har korrekt kunnskap om risikoen man
står overfor, hvordan skal politikere og administrasjon kunne
prioritere og fatte riktige beslutninger om tiltak?

Den billigste forsikringen mot klimarelaterte skader og katastrofer, er forebygging. Så langt har norske myndigheter vært villige til å satse milliarder på tiltak som kutter utslipp av klimagasser. Men verdens mest ambisiøse elbilpolitikk kan ikke forhindre et nytt Jølster. Selv om vi klarer å begrense global oppvarming til 2 grader, vil vi få mer ekstremvær. Vi etterlyser nå samme vilje til å bruke penger på å tilpasse oss et endret klima, som til å kutte i utslippene.

Dagens situasjon,
der oppgaven med å ruste Norge for mer ekstremvær ligger hos
lokalpolitikere med begrenset kunnskapsgrunnlag og stram
kommunekasse, er både urimelig og uklok. Dette er en oppgave for
nasjonale politikere – en oppgave for regjeringen. Norge trenger en
klimatilpasningsminister.