Det grønne skiftet er å gå fra en økonomi basert på fossile ressurser til en økonomi tuftet på biologiske ressurser – bioøkonomi.
Bruk av digitalt kart i arbeid med miljøregistrering i skog (foto: Lars Sandved Dalen/Skog og landskap)
Det mest grunnleggende behovet er behovet for mat. Befolkningsvekst krever både bedre fordeling og mer mat. Uten mat, ingen framtid.
Norsk fisk metter munner verden over. Vi eksporterer 37 millioner fiskemiddager hver dag, noe som gjør norsk fiskerinæring viktig for en bærekraftig matproduksjon globalt. Eksportsuksessen skyldes at Norge kanskje har verdens beste fiskeriforvaltning. Skal det grønne skiftet bli reelt, forutsetter det en god forvaltning av våre biologiske ressurser.
Fôr fra norske skoger – fra tre til filet
Mye av fôret som produseres i Norge i dag er basert på soya importert fra Brasil, og halvparten av vår fiskeeksport er basert på importerte fôrråstoffer. Hva om norsk gran kan bli en del av denne verdikjeden, og at fiskefôret og kraftfôret produseres med utgangspunkt i norsk tømmer?
«Foods of Norway» på Campus Ås, tar sikte på nettopp dette. Cellulose og hemicellulose fra bartrær kan brytes ned til sukkerarter. Av sukkerartene produseres gjærsopper som så igjen gir protein til både fiskefôr og kraftfôr til kyr.
Rommer de norske skoger nok tømmer? Svaret får vi av Landsskogtakseringen, skogens Statistisk sentralbyrå: Mengden skog er tredoblet siden 1925. Kunnskap om hvilke trær som vokser hvor, alder og når de er hogstmodne, er viktig i planleggingen av økt bruk av norsk skog, for eksempel til produksjon av fôr. Nøkkelen til å lykkes med økt bruk ligger i en offensiv satsing på ny kunnskap og teknologi.
Trygg mat og sikker matforsyning
Sammenlignet med fiskeribransjen spiller norsk landbruk en begrenset rolle globalt. Norge er imidlertid en kompetent matprodusent: Rask produktivitetsvekst i primærleddet, moderne industri og god organisering av matvarekjeden fra hav og jord til bord, gjør at norsk mat gjennomgående holder høy kvalitet med god ressursutnyttelse.
Mange steder produserer vi imidlertid mat under svært krevende vilkår. Mindre enn 3 prosent av Norge er jordbruksareal. Store arealer med fjell og vidde har lært oss et og annet om matproduksjon i marginale områder. Vi har vært nødt til å ta vare på sårbare ressurser og utnytte disse effektivt. Nettopp denne kunnskapen kan vise seg å bli vår styrke, også for land lenger sør.
En bærekraftig matproduksjon forutsetter både matsikkerhet og mattrygghet. Matsikkerhet betyr at det er nok mat. Mattrygghet betyr at maten er sunn og trygg å spise.
Klimaendringer vil kunne true matsikkerheten ved å marginalisere deler av verdens matproduserende områder. Det som var fruktbare områder kan bli sårbare dyrkningsområder, og flere vil trenge ny kunnskap om bærekraftig forvaltning av disse områdene.
Seismikk i fjellheimen
Et godt eksempel på matproduksjon i marginale områder er produksjonen av lammekjøtt og reinsdyrkjøtt i norsk utmark. Skal vi opprettholde slik kjøttproduksjon over tid, krever det god kunnskap om beitegrunnlaget. På samme måte som når oljeselskapene skyter seismikk i Nordsjøen, kartlegger biologer og beitegranskere hvor de beste beitene befinner seg.
Resultatet av kartleggingene er egne vegetasjonskart. Kartene bistår matprodusenter som Lofotlam i Vesterålen i Nordland med å planlegge hvor mange lam som kan slippes ut på de grønnkledte beitene.
Mattrygghet starter med god plantehelse
I bunn og grunn handler mattrygghet om plantehelse, siden både dyr og mennesker er avhengige av de grønne, fotosyntetiserende plantene. Vi er imidlertid ikke alene om å ønske oss en bit av det grønne matfatet. Virus, sopp, insekter, hare og elg er alle på utkikk etter en grønn godbit. Plantene selv er godt rustet til «kjemisk krigføring» mot disse angriperne. Vi mennesker har gjennom århundrene foredlet frem «milde», smaksvennlige og sunne sorter av korn, grønnsaker og frukt. Dette gjør at dagens plantesorter ofte krever ekstra forsvarstiltak for å stå imot skadegjørerne. Slike ekstra forsvarstiltak tilsvarer mennesker og dyrs behov for medisin og vaksiner for å unngå sykdom og epidemier.
I et endret klima vil utfordringen være å fremskaffe gode plantesorter som tåler tørke, flom og frost, samtidig som de kan dyrkes fram uten for store avlings- og kvalitetstap. Dette er kunnskap som norske bønder og norske planteforskere har utviklet og foredlet gjennom mange år. Dette er kunnskap som også vil komme til nytte for bønder i andre land, under andre klimatiske forhold.
India og Kina kan få kunnskap fra Norge
India og Kina er store landbruksnasjoner. Mange steder er klimaet varmt og tørt, med store avlingstap hvert år forårsaket av sykdom og lagringsskader. I disse områdene vil et godt og klimatilpasset landbruk bety at en risbonde kan øke sine avlinger samtidig som forbruket av vann og plantevernmidler går ned.
En måte å redusere avlingstapet på er det som kalles integrert plantevern. I Norge har vi lang erfaring fra økologisk produksjon, og mange års arbeid med å redusere bruken av kjemiske midler i konvensjonell produksjon. Til sammen gir dette oss unik kunnskap som har verdi langt utover Norges grenser. Kunnskap er en etterspurt eksportvare. Integrert plantevern betyr for eksempel at lokale indiske og kinesiske biologer utvikler matematiske modeller for populasjonsdynamikken til hver enkelt skadegjører, basert på konsepter og modeller utviklet i Norge. Disse modellene kombineres med data om vindretning, temperatur og fuktighet fra lokale værstasjoner, og viser hvor raskt og når ulike skadegjørere formerer seg. Risbonden får så beskjed på sin mobiltelefon når en ny skadegjører er på vei, for eksempel en soppsykdom, og kan iverksette riktige vernetiltak før soppsporene får feste på risplantens blader. Slik bidrar avansert teknologi til en tryggere og mer effektiv matproduksjon.
Veien til bioøkonomi 2.0
Det grønne skiftet innebærer at langt mer av det vi trenger av stort og smått til hus og hjem produseres av fornybare biologiske råvarer, på en bærekraftig måte. Det krever at vi tar i bruk edle og foredlede råvarer slik som tømmeret til «Treet», verdens høyeste trehus i Bergen, eller holdbart Kebony furubord til verandaen. Men ikke minst krever det at de store mengdene som i dag anses som avfall tas i bruk. Teknologi åpner for at alle bioressurser som halm, hogst- og matavfall foredles og benyttes til energi og nye bærekraftige varer i den grønne økonomien.
Vi har nå kanskje 50 år igjen av et 200 års fossilt intermesso i den tradisjonelle bioøkonomien. Den nye bioøkonomien, bioøkonomi 2.0, skal ikke bare redde oss ut av fossilavhengighet og løfte oss fram til en bærekraftig og mer effektiv utnyttelse av våre biologiske ressurser, den skal også bidra til å opprettholde og styrke velferdssamfunnets viktige goder, som utdanning og helsehjelp, nasjonalt og globalt.
Krever politikk og entreprenørskap
Den store utfordringen er: Hvordan får vi til verdiskaping basert på biologiske ressurser uten å gå tilbake til velferdsnivået vi hadde i bioøkonomi 1.0, før den industrielle revolusjon?
Visjonen om bioøkonomien er fengende, men spørsmålene om politikk, virkemidler og eierskap er påtrengende. Inngangen til både den norske fossiløkonomien og havbruksrevolusjonen var preget av aktiv virkemiddelbruk, i samspill med nasjonal kunnskap og skaperkraft.
Ut fra ganske trygge antagelser om hva som motiverer til nyskaping og teknologisatsing, kan vi tegne et veikart mot den norske bioøkonomien. Da er det viktig å forstå samspillet mellom de ulike brikkene og bygge på erfaringene fra organiseringen av en jordbruksnæring som over tid viser en produktivitetsvekst blant de høyeste i norsk næringsliv. Det er ingen tilfeldighet at vuggen, eller yngelen, for det norske havbrukseventyret, ble utviklet i husdyrmiljøet på Ås. I dag er det lett for at både politikk, næringsinteresser og forskning organiseres etter sektor. Bioøkonomi 2.0 forutsetter integrasjon mellom blå og grønn sektor, mellom primærnæring og industri, og langsiktig helhetstenkning.
Grunnleggende kunnskap, forskning, innovasjon og utvikling i nye bedrifter kan legge forholdene til rette for at enzymer, heltrebygninger, matproduksjon og transportløsninger utvikles på en bærekraftig måte. Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har samlet kreftene og dermed mye av denne livsviktige kunnskapen. Vi vil bidra til å mobilisere til bioøkonomi 2.0. Nasjonalt og internasjonalt.
USA har ingen føderal delegasjon i Belém. Det etterlater et maktvakuum i forhandlingene på COP30, med konsekvenser for klimaambisjonene og verdens klimapolitiske dynamikk, skriver Svein Tveitdal.
