Våre forslag tok utgangspunkt i et helhetlig blikk på hvordan et europeisk energisystem kan håndtere en massiv utbygging av uregulerbar fornybar kraft, og samtidig levere de tjenestene forbrukerne har behov for – når de har behov for dem. Traa tar til orde for massiv elektrifisering, og vil at vi skal bruke norsk gass til dette.
Men ikke alle land
har så god tilgang til elektrisitet slik det blir fremstilt av Traa.
Eller rettere sagt et system som kan håndtere flytting av strøm.
Traa nevner
elektriske varmepumper – noe som er utmerket og trengs i stort monn
– men systemkostnadene kan bli store til å styrke produksjon og
transportnettet i land som har flere energisystemer – dette gjelder
mange land i Europa. De fleste land har en kombinasjon av
elektrisitet, fjernvarme og gassforsyning, en helt annen kombinasjon
enn Norge. Det er enorm forskjell i energimengden som fraktes som
elektrisitet og som gass rundt om i Europa. Det strekker seg fra en
faktor nær null i Norge (gass/elektrisitet) til en faktor på nær
10 i Nederland og England, med en gjennomsnittsverdi på om lag 2 i
EU.
Tyskland har
allerede i dag store kapasitetsproblemer når det gjelder å flytte
elektrisitet fra nord til sør i landet. Fornybarandelen i dagens
kraftproduksjon i EU er ca 30 prosent. Skal man erstatte
energimengden i gass med elektrisitet alene vil det ta veldig lang
tid, være kostbart, og kunne innebære store arealkonflikter for
utbredelsen av fornybare energikilder.
Hydrogen passer til fremtidens etterspørsel
Traa mener at
naturgass må brukes slik den er og at videre konvertering til
hydrogen medfører store energitap. Det er riktig at man mister om
lag 30 prosent av energiinnholdet ved konvertering av naturgass til
hydrogen med CO2-håndtering.
I en verden hvor
klimagassutslippet må reduseres drastisk for å nå ned mot 1,5
grader global oppvarming, er det fornuftig. Fordi det ikke er plass
til utslippet fra naturgassforbrenning i alminnelig bruk, turbiner
eller industri. Hydrogen kan imidlertid omsettes som et CO2-fritt
brensel – et brensel hvor utslippet er håndtert.
I tillegg har vi
CO2-fangst, -transport og -lagring (CCS) –
det vil også være en viktig måte å ta hånd om utslippene fra
forbrenning av fossile brensler (kull og gass primært). Sammen vil
CCS og hydrogen kunne være den perfekte match, hydrogen fra
naturgass må ha CCS for å kunne være bærekraftig. Verdens
produksjon av hydrogen er på om lag 65 millioner tonn/år hvorav om
lag 95 prosent kommer fra naturgass, kull og olje. Dette må
mangedobles og utstyres med CCS.
Det er imidlertid
sektorer hvor hydrogen vanskelig kan anvendes og transporteres og
hvor ammoniakk kan brukes. Dette er en av de beste hydrogenbærerne
vi kjenner til, og det kan transporteres på tanker i en
infrastruktur vi har. Ved spalting over katalysatorer kan man få
hydrogen til bruk i motorer eller i gassturbiner – eksempelvis
offshore. I slike anvendelser har man som regel overskuddsvarme som
man kan bruke til å drive ammoniakkspaltingen. Ammoniakk inneholder
om lag den samme mengden hydrogen per m3 som flytende
hydrogen (66 mot 70 kg). Poenget er å skaffe til veie karbonfrie
brensel til sektorer som må redusere sine utslipp drastisk og som
det er vanskelig å finne alternativer til.
En samling av store internasjonale energibedrifter ser potensialet i hydrogen, og har beregnet hva de mener er et realistisk globalt marked for dette.
Materialteknologi
Gassdistribusjonssystemet
er lagd for transport av naturgass. Men det kan tilføres hydrogen i
varierende grad – i England gjøres det nå forsøk med 20 prosent
innblanding i naturgass gjennom eksisterende gassrørledninger. Det
gjennomføres også storstilt utskifting av rørledningsnettet til
PE-rør (polyetylen) som er hydrogenkompatible – her kan man
tilføre 100 prosent hydrogen.
Rørtransport av
rent hydrogen finnes bl.a. både i Frankrike, Belgia og i Gulfen i
USA. Derfor vil hydrogen være et godt alternativ for land som ikke
har den samme strukturen på kraftforsyning/bruk som i Norge –
eksempelvis England, Nederland, Belgia med flere.
Hydrogen er også
godt egnet til eksport via skip til andre land og som en handelsvare.
Dette er blant annet grunnen til at Japan arbeider sammen med
Australia om skipstransport av hydrogen fra Australia til Japan –
hydrogen basert på gassifisering av kull. Årsaken er åpenbar:
Japan må importere sin energi, kjernekraften er redusert og de
trenger utslippsfri energi. Det er mye enklere å importere hydrogen
enn å importere elektrisitet i denne regionen. Dette ligger også
bak satsingen på hydrogenbiler i Japan og andre deler av Asia –
elektrisitet er mangelvare mens hydrogen kan man kjøpe eller
produsere selv fra andre energikilder.
Kjernekraft som løsning?
Denne sommeren ble
kjernereaktorer stengt fordi kjølevannet fra elver eller fra sjøen
hadde for høy temperatur. Vi ser selvsagt på de fleste utfordringer
som noe vi kan bidra til å løse med kunnskaps- og
teknologiutvikling. Kjernekraft er likevel omstridt og videre
utvikling vil være politisk styrt, slik vi har sett det i Tyskland,
Belgia og vårt naboland Sverige.
Vi tar ikke noe
absolutt standpunkt i kjernekraftdebatten, men merker oss at det tar
15–20 år å etablere nye kjernekraftverk i Vesten og at de ikke
produserer særlig rimelig strøm, som vi har sett i England med
Hinkley Point. Utrullingen av en massiv satsing på kjernekraft vil
sannsynligvis ta for lang tid til å møte klimatrusselen. Og da er
ikke livssykluskostnadene tatt med i betraktningen eller den
generelle skepsisen til atomkraft.
Det er ikke bare en
enkelt løsning eller en smal vei til et klimavennlig energisystem i
et tidsperspektiv frem mot 2040–2050, bare tenk 20–30 år bakover
i tid. Den gang var det mange som ikke forstod eller så den
fremtidige verdien av sol- og vindkraft på grunn av kostnadsnivået.
Gjennom politiske vedtak om insentiver (spesielt i Tyskland og
Danmark) er nå disse kildene konkurransedyktige. Det samme vil skje
med offshore vind (etter hvert også flytende systemer). Leveranse av
balansekraft og oppbygging av et hydrogenmarked er to aktuelle
realistiske bidrag der Norge kan spille en stor rolle. Det er likevel
et politisk valg hvilken vei vi skal gå. Vi i
kunnskapsinstitusjonene deler vår kunnskap og peker på
alternativer.
